05 December 2020



Verdidebatt

Å godta at seksualitet preger mange sider ved oss, gir kirka anledning til selvkritisk refleksjon

Det er mangel på frimodighet i kirken til å snakke om begjær, sårbarhet eller dårlige ­erfaringer knyttet til seksualitet utenfor ­ekteskapets ­rammer. Nå må vi bryte tausheten.

Jan-Olav 
Henriksen

Professor, 
MF Vitenskapelig Høyskole

De hyppige avsløringene av ­seksuelle overgrep i en kirkelig kontekst er rystende. Nesten like rystende er forsøkene på å dekke over eller bagatellisere dem. Senest sist uke ble en ny, internasjonal rapport offentliggjort.

I lys av disse er det grunn til å spørre om den endeløse diskusjonen om kirkens syn på sex utenfor ekteskapet, som nå har fått en ny omdreining både i NRK og i Vårt Land, har konsekvenser man ­kanskje ikke ser ved første blikk. Den bidrar nemlig ikke bare til å dele debattantene i to grupper – dem som er for og mot – men også til at det fortsatt er vanskelig å språkliggjøre seksualiteten som finnes utenfor de rammene som tradisjonelt har vært ansett som legitime. Satt på spissen: En slik tilnærming gjør at ingen får ­frimodighet til å snakke om begjær, sårbarhet, eller dårlige erfaringer som er knyttet til ­seksualitet utenfor ekteskapets rammer.

Mange kan også fortelle om forkynnelse som har ført til at erfaringen av egen seksualitet blir dypt forbundet med skam. Alt dette gjør at seksuelle overgrep heller ikke blir tilstrekkelig tematisert. Dette skriver jeg mer om i boken Begjær, sårbarhet og tro som kommer ut i disse dager.

LES OGSÅ: Prest: – Bedre å ha sex før ekteskapet enn å gifte seg for tidlig

Halvparten bryter sølibatet

I sin ­kritikk av Den katolske kirkens håndtering av overgrep har den amerikanske religionsprofessoren Robert Orsi pekt på hvordan omtrent halvparten av katolske prester synes å bryte løftet om sølibat. Det hadde ikke vært så problematisk dersom det hadde handlet om likeverdige og åpne forhold. Men selve løftet om sølibat innebærer at forholdene må forbli skjult dersom presten skal beholde jobben. Det skaper asymmetri og fortielse. Alt må bli underlagt taushet. Og da dekker kirkelige ansatte opp for hverandre – og ­bidrar til at en kultur av fordekthet, løgn, misbruk og overgrep kan fortsette, fordi det er i manges interesse at det fortsetter å være slik. Orsi mener det er på denne bakgrunn man må forstå hvorfor man har hatt så lite omsorg for små barn, for tenåringer, og for alle de kvinner og menn som prester har involvert seg i seksuell aktivitet med. Det har vært viktigere å opprettholde taushetskulturen enn å gi språk til dens ofre. Seksualitet som ikke er forstått som legitim, må forbli taus. Og det som ikke snakkes om, skaper usikkerhet, rådvillhet og skam – også hos dem som blir rammet.

Idealisering av presten

Selv kirker som ikke har et sølibatsløfte kan bruke Orsis kritikk til selvransakelse. Også i vårt land finnes eksempler på fortielse og bagatellisering. Men å anerkjenne at prester eller forkynnere forgriper seg på andre bidrar til å rive ned bildene av en kirke eller organisasjon som trenger oppslutning og troverdighet. I psykologien opererer man med begrepet idealisering. Det handler om å tillegge noen eller noe overdrevent positive egenskaper. I religiøse sammenhenger handler det om å skille noe ut som spesielt og hellig. Når idealbildet av prest eller forkynner rakner, kan det religiøse engasjementet svekkes. Dette er en mulig forklaringsbakgrunn for mangelen på innrømmelser av at ansatte og institusjoner kan være preget av feil og mangler, og at de har bagatellisert omfattende overgrep.

Jeg tror idealiseringen som preger både kirker og kristne organisasjoner har vært en medvirkende årsak til at deres ledere har dekket over, skjult, tatt lett på, eller latt overgrep gå ustraffet ved å «ordne opp internt.» Dersom kirken er hellig, og presten som representerer kirken også har del i denne helligheten, eller predikanten er en forkynner som samler mange og skaper stort engasjement, vil man i det lengste tro at alt er i orden. I tillegg kan idealiseringen også lede til såkalt splitting, som innebærer at de som tar opp slike problemer forstås som ute med dårlige hensikter. Da kan man avvise dem som kommer med berettigede anklager med påstander om at de ønsker å skade kirken, organisasjonen eller personene som finnes der. Dette gjør at det blir vanskeligere å stå frem.

LES OGSÅ: Sofie Braut: Om Bibelen er irrelevant for sex og samliv, endar vi med konturlause «kristne verdiar»

Må knuse idealbilder

Idealbildet som eksisterer av kirke og kristenliv opprettholdes også av at mange investerer tid, krefter og tro der. Det er vanskelig og smertefullt å skulle innse at noe er galt i sammenhenger som skal være preget av omsorg, tillit og kjærlighet. Men det er viktig og nødvendig å knuse slike idealbilder, fordi de er usanne, og forhindrer mennesker fra å forholde seg til realiteter som kan være opprørende og vanskelige. Hvis idealisering gjør at man tar for lett på overgrep og krenkelser, er det imidlertid grunn til å spørre seg hvem kirke og kristentro er til for. Og svaret er ikke dem som søker religiøs makt og privilegier, men dem som trenger omsorg, kjærlighet og ivaretakelse.

Det finnes ikke gode grunner for å hindre idealbildene i å briste – selv om det kan gjøre vondt for de av oss som har et godt forhold til kirken. Kirken skal stå på de svakes side. Men lite peker i retning av at det har vært den mest sentrale målsettingen når en ser på hvordan anklagene om overgrep fremdeles blir taklet, når vi leser de siste internasjonale rapportene. Heldigvis synes det i de siste årene å ha foregått et skifte i retning av en større vilje til å ta denne problematikken på alvor i Norge. Men de siste rapportene peker på at mye gjenstår.

Bryte tausheten

Det er derfor uheldig at diskusjonen om seksualitet igjen får sitt tyngdepunkt i den form vi har sett i Vårt Land og NRK de siste ukene. Heldigvis har kulturelle endringer gjort det lettere å drøfte kritisk hvordan kirke og organisasjoner har regulert og fortsatt regulerer kjønn og seksualitet, og dermed også gitt anledning til at seksuelt misbruk blir avdekket. Når utviklingen har gitt anledning til å ta fatt i det negative som er holdt skjult eller bagatellisert, bør ikke endringene beklages.

Anerkjennelsen av hvordan seksualitet preger mange sider ved menneskelivet kan gi anledning til en selvkritisk refleksjon om hvorvidt kirken kan bidra til å bryte tausheten ved å utfordre rammene som fremdeles bestemmer samtalen.

LES MER:

---

Fakta:

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt