Verdidebatt

Nattverden kan skape enhet i ‘debattkirka’

Vi som kirke bør fortsette å debattere. Men vi trenger noe som kan knytte oss sammen i kirka. Hva egner seg bedre til det enn nattverden, fellesskapets og enhetens ­sakrament?

OSLO 20080326:
Oblatene blir produsert for hånd i Oblatbakeriet i Diakonissehuset på Louisenberg i Oslo. Siden 1888 har det blitt produsert oblater for hånd her. Oblat, nattverd, kristendom, religion.
Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX

Ola Tjørhom

Professor emeritus i teologi

Den norske kirke framstår i økende grad som en debattarena. ­Disputtene er ofte ­intense, skillelinjene skarpe og temperaturen høy. Mange av de pågående debattene er viktige, andre mindre viktige, noen arter seg som oppkonstruerte.

Den norske kirke framstår i økende grad som en debattarena, men nattverden kan ­skape enhet, mener Ola Tjørhom. Han er aktuell med en bok om nettopp nattverd.

Kristelige medier, som Vårt Land og Dagen, vegeterer på det heite debattklimaet. Enkelte litt skrudde utspill vies stor spalteplass, kanskje i salgsøyemed. Jeg har utvilsomt min skjerv i ­debatteringa. Men et ønske om å bidra til at søkelyset rettes mot noe som kan forene og holde oss sammen i kirka, har etter hvert vokst fram.

I en ny bok forsøker jeg å ­belyse nattverdens fellesskaps- og enhetspotensial. Når Kristus gir seg til oss i brød og vin, skjer det på tvers av alle menneskeskapte barrierer. Dette utdypes innenfor rammen av en framstilling av hovedpunkter i nattverdlæren.

Kristus-nærværet

Nattverden omfatter en uendelig, men ofte skjult rikdom. Det er ikke lett å skjønne at et enkelt, stilisert måltid hvor vi tilbys en tørr oblat og en slurk vin kan formidle så rike gaver. Måltidets beskjedne­ preg rommer imidlertid noe uendelig stort, et under i tomme hender.

Jesu aldri sviktende nærvær i hans ofte sviktende kirke er nattverdens sentrum. Ved nattverdbordet er han reelt til stede. Her møter vi hele Kristus, ingenting mangler. Han er nær som sant menneske og sann Gud, som den korsfestede og oppstandne, som vår bror og vår herre. Han er framfor alt nærværende som den kroppen som på Golgata ble knust for vår og verdens skyld. I nattverden gir Jesus seg til alle, ustoppelig.

Kristi nærvær i nattverden bygger på inkarnasjonen, at Guds sønn ble menneske og tilkjenner seg alt som er sant menneskelig. Inkarnasjonen handler om uttømming (kenose): «Kristus ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,6 ff). Disse versene vitner om en solidarisk kjærlighet som bærer alt. Ingen fortvilelse er så dyp, intet tap så stort, ingen fornedring så bunnløs at Kristus ikke har vært der før oss. Denne kjærligheten ­åpnes opp for alle – gratis, av nåde – når vi feirer nattverd.

LES OGSÅ: Ein muslim søker nattverd

Nattverdens gaver

Alt nattverden gir, vokser ut av Jesu nærvær. Jeg nevner kort noen av ­sakramentets gaver:

• Nattverden er en manifestasjon og feiring av fellesskap. Felles­skapet med Gud i Kristus får konkret form og peker direkte i retning av det menneskelige ­fellesskapet omkring nattverdbordet. Fra dette går det linjer til alle mennesker. Jesus gir seg til oss gjennom brød og vin, vi skylder derfor å dele vårt brød med andre – særlig de minste.

• Brødet og vinen representerer skaperverket. Når Kristus kommer til oss gjennom gaver fra den skapte verden, bekreftes skapningens verdi. Paulus slår fast at det skapte skal bli frigjort fra forgjengeligheten (Rom 8,19 ff). Dette betyr at vi bare kan feire nattverd «i ånd og sannhet» (Joh 4,24) når Guds verden løftes inn i kirkens rom.

• Nattverden er også enhetens sakrament. Kristus innbyr vidt og bredt, han forbereder måltidet og gir seg selv til oss i det. Nattverden er ikke atskilte kirke­samfunns eiendom. En fulltonende feiring innbefatter et åpent nattverdbord. De økumeniske samtalene har lagt et solid grunnlag for dette, dialogene oppviser størst framgang i synet på nattverden. Håpet om og lengselen etter nattverdfellesskap må holdes levende i alle kirker.

• Ved nattverdbordet får vi syndstilgivelse og oppreising. Nattverden er en fest for rettferdiggjorte syndere, her er alle verdige. Jeg siterer Luther: «Et menneske passer aller best for sakramentet når det passer aller minst for det. Og motsatt, et menneske passer aldri dårligere sakramentet enn når det innbiller seg at det passer best.»

• Nattverden er et måltid som gir føde, for tiden og evigheten. Her tilbys vi solid hverdagskost, ikke skrinn åndelig «fastfood» eller en snartur innom kirka for å få «påfyll».

LES OGSÅ: Jan-Olav Henriksen om nattverden: «Å ta del i andre religioners ritualer er ikke uten utfordringer»

Realpresensen

Selv om Kristus-nærværet gjelder hele nattverdmåltidet, kommer det ­spesielt til uttrykk i og med ­brødet og vinen. Her mottar vi Kristus så å si på tunga, ved å spise og drikke. Slikt lyder voldsomt, men Jesus uttrykker det best selv: «… min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh. 6,56). Når vi ved nattverdbordet spiser Jesu kropp, blir vi – kirken – hans kropp.

Realpresensen, tanken om at brødet er Jesus kropp og vinen hans blod, står minst like sentralt innenfor reformatorisk teologi som på katolsk hold. Men denne tanken må tolkes på sakssvarende vis. Her dreier det seg i første rekke om håndgripelige sjele­sørgeriske realiteter: Understrekningen av at Jesus er virkelig til stede i brød og vin sikter på at vi skal være trygge på at nattverden gir det den lover; enhet med Kristus.

Brødet og vinen befinner seg hinsides flyktige, religiøse ­følelser. Elementene er synlige, ytre tegn som vi forholder oss til gjennom empirisk sansing. Dette sanselige gudsnærværet er tilgjengelig for alle, under alle forhold. Og det bærer i livets tyngste stunder. Nattverden utgjør kjernen i en «materialistisk spiritualitet».

Nattverdpraksis

Jeg gleder meg over Den norske kirkes nye nattverdliturgier. Mye tyder dessuten på at koronakrisen har bidratt til økt lengsel etter sakramentet. Noen ganger kan riktignok den praktiske tilretteleggingen oppleves som mindre vellykket. Men gjeldende liturgier er et godt utgangspunkt for en fruktbar feiring av Herrens måltid.

En utfordring må likevel nevnes: Siden realpresensen står sentralt i luthersk nattverdlære, bør den komme mer synlig til ­uttrykk i vår behandling av brødet og vinen. Dette kan løses gjennom enkle og udramatiske grep som neppe vil sjenere noen. Her må vi finne fram til en gylden middelveg mellom «for lite» og «for mye».

Alt i alt: Vi bør fortsette å debattere. Men vi trenger noe som kan knytte oss sammen i kirka. Hva egner seg bedre til det enn nattverden, fellesskapets og ­enhetens sakrament?

LES MER OM NATTVERD:

Teolog ønskjer nattverdsfellesskap mellom katolikkar og protestantar – vil ikkje utelukke muslimar kategorisk

Den norske kirke advarer mot hjemmenattverd: – Den skal skje i fellesskapet, ikke privat

Eiliv Grue: «Tiden er inne for å tenke nytt om hvordan nattverden kan praktiseres»

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt