Verdidebatt

Kritikken som rammer den alminnelige kirke

Mye av kritikken mot Den norske kirke skjer tilsynelatende uten kritisk refleksjon. Og den rammer alle: prester, kirketjenere, menighetsforvaltere, organister, frivillige – og kirkegjengere.

Trond Bakkevig

Teolog

«Nåde være med dere!» sier presten når gudstjenesten begynner. Den slutter med ordene: «Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg, Herren løfte sitt åsyn over deg og gi deg fred.»

Ordene «nåde» og «fred» rammer inn vår sang, vår glede over dem som blir døpt, vår deltagelse i bønn og nattverd, og det vi lytter til av bibeltekster og preken. Menighetsforvalteren har forberedt alt det praktiske. Presten har brukt tid på prekenen, og snakket med organisten om liturgi og salmer. Kirketjeneren har dekket alterbord og lar kirkeklokkene høres i hele nabolaget. Frivillige deler ut salmebøker, leser bibeltekster og deltar ved utdeling av nattverd. Det samme skjer hver søndag i Den norske kirkes kirker.

LES OGSÅ: Ida Marie Haugen Gilbert: «Folkekirka må ikke bli likt for enhver pris»

Kritikk av DNK

Fra mitt sted i kirkebenken ser jeg familiens og faddernes glede over det nydøpte barnet - og alvoret i nattverdskøen. Underveis kommer jeg i tanker om påstandene om Den norske kirke hentet fra siste ukers avislesning:

• At Den norske kirke er i en dyp identitets- eller integritetskrise

• At Den norske kirke har giftet seg med en tidsånd som ikke yter motstand mot en fremherskende ideologisk moteretning,

• At Den norske kirke er «politisk korrekt» og redd for å forkynne et budskap som utfordrer.

• At Den norske kirke er lik en papegøye som synger med i tidens melodi.

Det er ikke vanskelig å finne flere, lignende utsagn. Hvis det var kritikk av kirkelig maktmisbruk er det viktig. Kirkelig lederskap må tåle kritikk. Men, denne kritikken og disse påstandene rammer alt Den norske kirke driver med og alle som er del av den: Gudstjenester, bisettelser, barne- og ungdomsarbeid, prester, kirketjenere, menighetsforvaltere, organister, frivillige – og kirkegjengere.

Tolkning i kontekst

Denne type kirkekritikk bruker ofte Bibelen eller det de kaller «klassisk kristendom» for å begrunne sine påstander. Det skjer tilsynelatende uten kritisk refleksjon over hvordan Bibelen har vært brukt, hvordan konflikter er løst eller ikke løst gjennom kirkehistorien, og hvordan samtalen skjer i den verdensvide kirke.

Bibeltolkning alltid har foregått i en aktuell kontekst: Apostlenes bud (Ap. gj. 15) om at vi ikke skal spise blodmat, ble uaktuelt etter hvert som «hedningkristne» tok styringen i kirken. Jesu bud om ikke å gripe til sverdet ble forlatt da kristne ble del av den konstantinske statskirkelighet – og våpenmakt.

Treenigheten som teologisk lærestykke, har ikke mange bibelsitater å støtte seg på. Likevel klarte Kirken å formulere troen på enheten i Gud - som møter oss på tre forskjellige måter. Uten tydelige bibelsteder å støtte seg på, tror vår kirke at Maria er «gudeføderske», og at Jesus er sann Gud og sant menneske.

LES OGSÅ: Biskop vil droppe «Den lille bibel» i gravferdsritualet

På tross av uenighet

Etter intense diskusjoner ble våre kirkeforeldre (ja, det er foreldre, ikke bare kirkefedre. Kvinner har og har hatt viktige roller i læreutviklingen) enige om etikk (blodmat og våpen), og dogmatikk (treenighet, mariologi og kristologi). Vår kirkelære ble formulert ved hjelp av fornuft, gresk filosofi og språk, - og bibeltolkninger som ikke forholdt seg til enkeltord. Det nye testamente var knapt samlet før flere av disse lærestykkene ble del av kirkens liv.

Læren ble til gjennom strid. Den fortsatte og er ikke avsluttet. Den vestlige kirke forårsaket kirkesplittelse ved å føye til to ord i den trosbekjennelsen den universelle kirke hadde vært enig om siden kirkemøtet i Nikea i år 325. Siden det femte århundre har det også vært kirkesamfunn som har formulert seg annerledes om Maria og Kristus. Den universelle kirke har ikke på noe tidspunkt vært enig om alle deler av den kirkelige dogmatikk eller etikk. Og - Kirken har aldri ment at Bibelen ga oss entydige svar på alle spørsmål om lære og liv. Vi er kirke på tross av uenighet. Vi er kirke nettopp fordi vi kan leve med uenighet.

Vi er et pilegrimstog

Den norske kirke samlet til gudstjeneste er del av et pilegrimstog gjennom historien. Av og til har noen gått sammen med, men på siden av toget. Av og til har noen blitt forsøkt kastet ut av toget. Av og til har noen gått over i en annen del av toget. Men alle er fremdeles del av det samme pilegrimstoget. Alle kirkesamfunn i dette toget har hatt ledere og menigheter som har gjort grusomme feil. Det har handlet om lære, etikk eller politikk. Like ofte har noen kristne eller noen kirkesamfunn sett og praktisert slikt som hele pilegrimstoget har lært av og hatt glede av. Med alle kirkelige ulikheter og uenigheter feirer vi hver søndag Jesu oppstandelse, og samles om trosbekjennelsen, dåpen og nattverden. Pilegrimstoget fortsetter fordi vi feirer og bringer budskapet til neste generasjon. Vi er og forblir del av den ene kirke.

Kirkekritikk som ikke er annet enn uadresserte påstander, rammer dem som møtes til gudstjeneste: prester, organister, menighetsforvaltere, frivillige, gudstjenestedeltagere – og biskoper. Slik kirkekritikk rammer den ene, hellige, alminnelige kirke. Den kirken som finnes mellom ordene «nåde» og «fred».

LES MER:

«Når folk gråtende samler seg rundt en brennende kirke, er det ikke tapt tømmer de sørger over»

«Kristne kranglar om seksualetikk – og kva gjer ungdommen?»

Lars Kolbeinstveit: «Kirken har et språk for å snakke om det vi ikke finner svar på»

---

Fakta:

---

Mer fra: Verdidebatt