Lærerens dilemma

Av lektor i  Osloskolen, Kristin Ask

orsiden av magasinet bestod av en karikert, men tilgivende profet og ble utgitt etter angrepet på redaksjonen til satirebladet i 2015. Da det ringte inn til timen, hadde jeg enda ikke bestemt meg for om jeg skulle legge fram avisen på kateteret. Det skyldtes ikke at jeg fryktet for min egen sikkerhet, i alle fall ikke da, to dager før drapet i Paris, men fordi jeg var redd for at karikaturtegningene ville føre noen av elevene utenfor min rekkevidde.

Lærere i kryssilden

Debatten i kjølvannet av drapet har hatt preg av skråsikkerhet og polarisering. Lærere som ikke vil vise karikaturtegningene blir stemplet som feige, mens lærere med motsatt syn blir kalt for hensynsløse. Det er lite rom for nyanser og tvilende lærere trekker seg unna kryssilden, noe som fører til at skyttergravene på begge sider blir enda dypere. Nettopp derfor er det viktig å synliggjøre situasjonen vi lærere står i når vi møter ytterliggående holdninger i klasserommet.

LES OGSÅ: Guri Melby: Norske lærere står fritt til å vise Muhammed-karikaturer

Ytringer i klasserommet

Lærerens oppgave er tydelig. Læreplanens overordna del sier at menneskeverd og tilhørende verdier skal ligge til grunn for hele opplæringen. Dette er stort sett en enkel oppgave når elevenes holdninger allerede bærer preg av humanistiske verdier de allerede er sosialisert inn i gjennom grunnskolen.

Men slik er det ikke alltid. Tankegodset bak terror er så ekstremt og voldsomt at det er lett å tenke at det tilhører en verden milevis unna, eller tiår bak oss i tid. Men for lærere kan spor av ekstremistiske tanker være skremmende nære. I klasserommet skal takhøyden være stor. Diskusjonene går høyt og elevene får testet ut sine meninger i møte med andres. Men noen ganger ytres meninger som vitner om at noen er på gal vei og at en utvikling mot radikalisering har begynt.

Forebygge og oppdage ekstreme holdninger

Det er her lærerne står i førstelinja, både når det gjelder å forebygge og å oppdage ekstreme holdninger. Terroristene har en ting til felles, uavhengig av hvilken religion eller politiske ståsted de bruker for å legitimere sine grufulle gjerninger: De har alle gjennomgått en radikaliseringsprosess. En ung mann fra Bærum eller Normandie hadde latt seg lokke av konspirasjonsteorier med et polarisert verdensbilde som delte verden i «oss» og «dem». Algoritmene i sosiale medier sørget for at de fikk presentert videoer og tekster som stadig bekreftet deres virkelighetsbilde. Etter hvert forsvant de menneskelige trekkene hos fienden som ble framstilt som et udyr, en trussel, noe som måtte elimineres. Slik ble personene foran datamaskinen klar til handling, enten for å virkeliggjøre sine egne forkvaklede ideer, eller som offer for bakmenn som ønsket kaos.

LES MER: Oslo-lærere tar med Muhammed-karikaturer i klasserommet: – Jeg er skremt

Lærerens dilemma

Det er dette vi må forsøke å oppdage og forhindre tidlig før prosessen har gått for langt. Her har vi i skolen et særlig ansvar.

Min erfaring er at læring og meningsendring sjelden skjer når elevene føler seg sensurert, hånet eller latterliggjort. Det hjelper ikke å slå eleven i hodet med formålsparagrafen. Likevel kan vi ikke vike fra formidlingen av formålsparagrafens verdier. Oppdraget er tydelig. Vi skal formidle menneskeverd, trosfrihet, ytringsfrihet, nestekjærlignet og solidaritet. Men vi må forsøke å møte elevens ekstreme synspunkt på en måte som ikke fører han eller henne dypere ned i kaninhullet og dermed enda vanskeligere å nå.

LES OGSÅ: Macron forsvarte Mohammed-karikaturene. Nå er Frankrike i hardt vær i den muslimske verden

Elevene trenger trening i dialog

Men det betyr ikke at de ekstreme holdningene skal holdes utenfor klasserommet, snarere tvert imot. Er det noe dagens unge trenger, er det trening i hvordan de skal forholde seg til ekstreme ytringer, også de som er ment for å krenke. Derfor bør elevene møte diskriminerende og rasistiske uttalelser i en kontekst. Elevene må lære å gjenkjenne polarisering og å avsløre konspirasjonsteorier og dehumanisering. Men de må også øve seg på å skille kritikk fra krenkelser. Kanskje kan vi da motvirke polarisering og radikalisering og få elevene til å forstå at nettopp loven som beskytter ytringer som kan virke krenkende, også er deres beste vern mot diskriminering og rasisme.

Karikaturen har altså en plass i klasserommet, men aldri som en rød klut læreren holder foran elevene for å provosere. Utfordrende ytringer må alltid settes i en kontekst og læreren avgjør best hvor, når og om det er hensiktsmessig.

Tvilen forsvant aldri

Forsiden av «Charli Hebdo» havnet til slutt på kateteret. Elevene som ønsket det, fikk komme frem for å se. Men selv om beslutningen endelig ble tatt, forsvant aldri tvilen. Kanskje skal den få fortsette å være der, slik at jeg hele tiden kan vurdere hva som fungerer best i det klasserommet jeg kommer inn i.

LES FLERE REAKSJONER PÅ LÆRERDRAPET I FRANKRIKE

• John Peder Egenæs: «Den franske læreren utførte i mine øyne skolens viktigste oppdrag»

• Vårt Land mener: Riktig fra Melby om karikaturer i skolen

• Utdanningsforbundet frykter lærere ikke lenger skal tørre å utfordre: – Se til Ibsen

• Linda Noor: – Angrepet i Frankrike er så bestialsk. Dessverre fyrer det også opp muslimfiendtlighet

---