Hovedsaken i Vårt Land 11. september var at Kirkerådet på møtet 17.-18. september bes om å vedta halvering i støtten til stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) i 2021 og en total avvikling av støtten i 2022. Det er utvilsomt at dette forslaget - gitt at det blir vedtatt - vil medføre en reell avvikling av KIFO.
KIFO hadde en egen budsjettlinje i statsbudsjettet, som Stortinget ikke utfordret på 20 år. Jeg slutter meg til Repstad og Vetviks innvendinger - begge på Verdidebatt - mot manglende inkludering og mangelfull utredning. Jeg vil løfte fram andre forhold, nemlig oppdragsmarkedet, og foreslå at Kirkerådet kan bruke styringsdialog med KIFO mer aktivt.
Ingrid Vad Nilsen peker på at grunnbevilgningen til KIFO utgjør en relativt stor andel av KIFOs budsjett. Isolert sett er dette riktig, men oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religiøse forhold er svært krevende.
Kort fortalt dekker større forskningsprosjekter - som kan være 5-10 millioner årlig - hele stillinger primært for stipendiater og post.doc.-stillinger. Videre, dersom man skal få tilslag på slike prosjekter, kreves det at man gjerne har fem-seks samarbeidspartnere, der ansatte ved disse får frikjøp i en viss stillingsprosent for å delta i prosjektet. Dette betyr at prosjektansvarlig kan ende opp med finansiering for en relativt liten andel av sin stilling.
For mange av disse utlysningene er det omtrent 10 prosent av søknadene som innvilges. KIFO vil sannsynligvis bare få finansiering som samarbeidspartner, ikke prosjektansvarlig, rett og slett fordi det er tunge og internasjonalt anerkjente institusjoner som når opp i den harde konkurransen.
For andre utlysninger, der sannsynligheten for innvilging kan være noe høyere, snakker vi ofte om mindre beløp, svært sjelden millionbeløp. Det er likevel unntak, eksempelvis Den norske kirkes medlemsundersøkelse i 2019, gjort av Opinion, med 4600 respondenter. Jeg vet ikke hvorfor denne ikke ble gjennomført av KIFO, slik det skjedde for undersøkelsen i 2000.
Oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religionsforhold er rett og slett for lite til å generere anslagsvis 8-10 millioner NOK årlig.
Ut fra saksdokumentet til Kirkerådets møte erkjennes det at virksomheten i Kirkerådet "er ikke kjennetegnet av å ha en strategisk og systematisk holdning til FoUI." Å kutte støtten til KIFO synes som et lite hensiktsmessig svar på dette.
Videre, som følge av for svak dialog mellom KIFO og Kirkerådet blir det "opp til KIFO å bestemme hvilke forskningsarbeider som skal prioriteres." Dette er en spesiell forståelse. Snarere er det rimelig å forvente at en betydelig grunnfinansiering følges opp av en regelmessig dialog, altså mer enn én gang i året.
En slik dialog trenger ikke nødvendigvis å gå på bekostning av forskningsfriheten som er anerkjent i artikkel 15(3) i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Forskningsfriheten kan imidlertid komme i fare dersom Kirkerådet eksempelvis nekter KIFO å forske på og publisere på gitte temaer. Detaljene om hva Kirkerådet særlig ønsker forskning på kan avklares gjennom dialogen.