Israel, okkupasjon og anneksjon
Den folkerettslige statusen til San Remo-avtalen og Palestinamandatet fra 1922 er plutselig blitt et betydelig tema, der Israel av enkelte forstås å ha blitt tildelt hele området for Palestinamandatet. Folkeretten er imidlertid litt mer kompleks.
Den varslede anneksjonen av Jordandalen ble utsatt, i første omgang som følge av koronaepidemien, og vil ikke gjennomføres som følge av vilkår i normaliseringsavtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater annonsert 13. august. En rekke innlegg i Dagen aksepterer ikke premisset om Israel som okkupant – ut fra Folkeforbundets Palestinamandat fra 1922. Disse leser Palestinamandatet til å hjemle en jødisk stat i hele området vest for Jordandalen. De som i størst grad berører folkeretten er Jostein Sandsmark 10. juli, Ragnar Hatlem 13. august og Ola E. Hals 14. august, med flere viktige presiseringer. Fortsatt er det behov for folkerettslige avklaringer til de forholdene disse tar opp.
Det er ingen tvil om at Folkeforbundsmandatet for Palestina er hjemlet i artikkel 22 i Folkeforbundspakten og at Palestinamandatet bygger på Balfour-erklæringen fra 1917, noe som løfter den rettslige statusen til denne erklæringen. Fire relevante spørsmål må drøftes og besvares.
1) Kan Palestina-mandatet forstås som en traktat, som er folkerettslig bindende? Stater forhandler om en rekke dokumenter. Kun traktater – og internasjonal sedvanerett – utgjør internasjonal rett. Erklæringer er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel være viktige, som Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948. Formelt lavest rangerer ulike resolusjoner, selv om resolusjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet med hjemmel i kapittel 7 i FN-pakten er pliktige for statene å etterleve, slik Hatlem presiserer.
