Verdidebatt

Du vet ikke best hvordan andre bør leve sitt liv!

En familie er ikke lenger bare mor, far og barn. Det er på høy tid at vi anerkjenner at det er mange måter å leve sine liv på.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Lennart Lorås

Professor og familieterapeut, Høgskulen på Vestlandet, og professor II ved VID Vitenskapelige Høyskole

En familie er ikke lenger bare mor, far og barn. Et par er ikke nødvendigvis bare han og henne! Et par bor ikke alltid sammen. Eneforsørgere er ikke synonymt med brutt, ulykkelig kjærlighet. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Forandringene i relasjonsmønstrene er store. Men, endringene skjer i det skjulte. Bak lukkede dører. Hvorfor?

Kjærlighetsidealet

Den tradisjonelle kjærlighetsdiskursen, bestående av mor, far og ett barn eller to presenteres stadig som et ideal. Bildene av et som oftest, vakkert heterofilt par med champagneglassene hevet til ære for fotografen er et kjent «bilde» på kjærlighet. Et «bilde» som stadig reproduseres av media.

Det er gode grunner for å dyrke den romantiske pardiskursen. Forskning viser at det å leve i et tradisjonelt parforhold har en mengde bio-psykososiale fordeler. Forskning representerer imidlertid ikke «sannheten», men identifiserte sammenhenger og mønstre i et gitt datamateriale. En betydelig andel mennesker vil derfor ikke identifisere seg med funnene.

Hva som vurderes som «normalt» og den «riktige» måten å leve på er et resultat av mønstre som har blitt etablert over tid. Et eksempel er ekteskapet. Men, den romantiske ideen om at paret gjennom ekteskapet blir til «en» og utfyller hverandre på alle måter er lite realistisk. Faktisk kan ideen om at finnes en relasjon som fyller alle rom og behov i våre liv være et betydelig problem. En ide som gir mennesker opplevelsen av å mislykkes i egne relasjoner.

LES OGSÅ: Samlivspanelet: Hva er den teologiske begrunnelsen for å avstå fra sex før ekteskapet?

Mange tør ikke leve ut egne behov

Som familieterapeut har jeg gjentatte ganger opplevd at par snakker åpent om egne ønsker og om «rom» de ønsker fylt, som går på tvers av samfunnets dominerende idealer. Eksempler kan være ønsket om å selv ha en ekstra partner, inkludere en ekstra partner i parforholdet, bo hver for seg eller annet.

Men, selv om dette er deres egne forslag til løsninger, så er det gjerne løsninger de ikke tør å leve fullt ut. Ofte er det løsninger de ikke engang tør å snakke om med de som er viktige i deres liv. Av frykt. Av skam. Skammen er lett å forstå da samfunnets dominerende diskurser er sterke. De fleste av oss mennesker mangler også ord for samlivsformer som ikke følger de etablerte normene. Vi mangler et språk for det som er annerledes.

Samliv er komplekst

Jeg er godt kjent med forskning og teori om relasjonelle risikofaktorer. Jeg vet mye om barn og barns utvikling. Jeg vet også at det er usunt og skadelig når vi ikke rommer hverandres forskjelligheter. Jeg kan derfor ikke vite hva som er det gode liv for de unike menneskene jeg møter. I det øyeblikket min kunnskap og samfunnets diskurser blir ansett som svaret på hvordan mennesker bør leve sine liv, er deres valgmuligheter i realiteten svært begrenset. Min kunnskap og samfunnets holdning bør derfor heller være preget av nysgjerrighet. Nysgjerrighet til det vi umulig kan vite mye om.

Mennesker bør selv leve de livene de ønsker seg, innenfor rammene av hva som ikke er skadelig for barn eller andre. Men innenfor disse rammene finnes det et rikt rom for å leve det livet de ønsker. For at dette skal kunne skje må vi anerkjenne at komplekse tema sjeldent har enkle svar. Relasjoner er komplekst. Kjærlighet er komplekst. Samliv er komplekst. Vi må anerkjenne at den tradisjonelle kjærlighetsdiskursen ikke er den riktige for alle. Vi bør anerkjenne at det er mange måter å leve sitt liv på. Anerkjenne relasjonsmangfold.

LES OGSÅ: Er det håp for et par som knapt klarer å kommunisere?

Mange måter å leve på

Men, for å anerkjenne det vi ikke kjenner må vi tørre å åpne oss for det ukjente. Tørre å stille spørsmål. Tørre å ikke alltid sitte med svaret. Den som «vet» og som ikke undrer seg risikerer lite, men er samtidig lite sensitiv for omverden og alle dens nyanser. Relasjonenes nyanser. Ved å åpne opp for det vi ikke kjenner, ved å ikke alltid «vite» svaret møter vi verden annerledes. Nysgjerrig, åpen for dens mange nyanser, farger, smaker og lukter vi ikke kjenner. Stiller spørsmål ingen har stilt. Slipper multiverset av mulige forståelser til. Det er på høy tid at vi anerkjenner at det er mange måter å leve sine liv på.

LES MER OM SAMLIV:

---

Fakta:

---

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt