Vi trenger den «dødsnære» teologien

Joachim Grün

Leder av Peterstiftelsen

Biskop Halvord Nordhaug har utløst en debatt om en mulig frelse for alle med boka hans Men hva med de andre (2020). Det finnes noen som ønsker å tro dette, ikke vil akseptere fortapelsens virkelighet og anser troen bare som et tilleggsgode i dette livet.

Andre holder fast ved Jesu utsendelse til alle, fordi uten å høre ordet kan ingen komme til tro. Uten misjon og uten tro på Jesus Kristus, ingen mulighet til frelse. Misjonen vektlegges selv om det koster lidelse.

Disse to uforenelige veier kan skape ny splittelse. Nordhaug selv tar avstand fra læren om at alle mennesker som i dette livet ikke hører og kommer til tro, går fortapt. Han vil holde fast ved fortapelses mulighet (hans nei til universalisme) - og samtidig troen på «alles mulige frelse», idet han henviser til steder i Det nye testamentet som omtaler «alle».

Noe skurrer. Det oppstår et motsetningsfylt forhold mellom tro på fortapelsen og troen på alles frelse. Det forvirrer og vil svekke, mot hans ønske, misjonen. Hva når vi skjelner tro og håp?

LES OGSÅ: Alf Gjøsund: ‹‹Fortapelsen er ikke noe Gud påfører oss, det er noe vi selv påfører oss og andre››

Kristus i dødsrike

En ny erkjennelse begynte for meg i påske-retreater. I påskenatten, i vårt nesten mørke Johanneskapell, ledet jeg meditasjoner over at Jesus steg ned i dødsriket (1. Pet 3,19 og 4,6) før hans oppstandelse i triumf, som ikonene viser.

For meg ble det et lys: Å «se» i meditasjonen dem som i sin livstid ikke fikk høre evangeliet om Jesus Kristus. Å «se» dem som mennesker eller et falskt gudsbilde hadde tilslørt Guds sanne ansikt. Å «se» dem som gikk inn, men også ut av troen, fordi Gud ikke ble levende? Kanskje for oss selv? Eller dem som aldri oppdaget sitt hjerte som en dør til den dypeste virkelighet, men var fanget av det tankene kunne akseptere som sant.

For dem, kanskje deg, kan Kristus bli veien til Faderen ved at Jesus selv viser seg og tar ordet. Hans egne ord kan vekke troen der ingen kan. «Se» Jesus Kristus som oppstanden i din meditasjon stige medlidende ned til de døde. Når vårt vitnesbyrd, vår misjon, har kommet til sin grense forkynner Jesus Kristus selv evangeliet og veien. Ja, i 1. Pet 4,6 brukes det greske ordet for evangelie–forkynnelse. Det glade budskap, nådens invitasjon, lyder nå også i dødsrike for alle, i dag!

Ikke blande tro og håp

Men vi vet ikke hvilken respons Kristus får. Vi vet om fortapelses mulighet og forherdelses fare. Guds kjærlighet gir frihet til å si nei. Derfor kan vi ikke vite, tro og forkynne alles mulige frelse. Men når Kristus taler til enhver så er det håp igjen for den enkelte.

Denne meditasjonen utvidet min oppstandelsestro, og åpnet forbønnen for de avdøde. Kristus er jo også å finne der. I den ignatianske veiledningen ønsker vi å finne Gud i alt. Faktisk også i dødsriket.

Dogmehistorien viser at troen på Jesu forkynnelse for de døde etter hvert blir en del av den felleskristne trosbekjennelse. Men norsk teologi er taus om det. Riktignok taler Axel Valen Sendstads (i Kristen Dogmatikk fra 1979) tydelig om at vi skal forkynne om Jesu tale i dødsriket og at vi kan ha forbønn for de døde. Tausheten skyldes antakelig også universalisme, den gamle vranglæren at alle blir/er frelst - uansett. Den var også jeg som teologistudent en stund heftig fristet av.

LES OGSÅ: Kulturredaktør Arne Borge: Enten er alle frelst, eller ingen

Frelseshåp for alle

I Det nye testamentet er det særlig tre fortellinger om livet etter døden, om «Jesus nedstigning til dødsriket (1. Pet 3 og 4), at Gud blir alt i alle (1. Kor 15) og på de siste sidene i bibelen om «den annen død» (Åp 20 og 21). Vi kan ikke vite og derfor heller ikke tro at alle døde som hører, sier ja. Den annen død viser fortapelsens avgrunn som virkelig. Det nye testamentet sier i sin helhet at det evige livet ikke deles av alle. Det finnes mennesker som ikke sier ja til Guds kjærlighet og tilgivelse. De bøyer derfor heller ikke sine knær for Gud, som Guds egen sønn gjør, for at «Gud kan bli alt i alle» i kjærlighetens allenhet. (1. Kor 15,28). Guds kjærlighet tvinger ingen til kjærlighet.

Nåden er fri og gir frihet. Hva som skjer i den enkeltes innerste rom i møte med Kristus selv, enten i dette livet eller i dødsriket, vedkommer oss ikke. Her kan de første bli de siste. Ingen teologi kan objektivt bedømme det. Det som skjer her kan ikke våre ord fatte, vi må bli tause. Troen på frelsesvisshet for alle er umulig, men vi kan ha frelseshåp for konkrete mennesker, også i dødsriket, og be.

Ringvirkninger

Jeg mener Jesu tale i dødsriket har en del ringvirkninger. For det første bør trosbekjennelsens ledd om Jesus i dødsriket gjenvinnes som vår vitale tro. Den bør læres og forkynnes.

Sjelesorg som hviler i denne troen, vil kunne trøste mer, også «misjonsfolket». Det kan hjelpe pårørende til dypere forsoning. Det igjen kan befri fra usunne bindinger til avdøde. Dødsangsten kan da miste noe makt. Forbønn, en sunn form for de avdøde, kan få sin plass tilbake. Hvis alle blir frelst, trengs ingen forbønn. I håp kan vi etter Luther be noen ganger, men skal ikke mene å kunne slik bevirke de avdødes frelse.

Misjonen med fokus på Jesus Kristus oppstått nærværende også i dødsriket vil kunne bli mer angstfri og skje i en større overgivelseshvile. I spenningen mellom et liv i gudsforlatthet her og etter døden og allerede et liv i Kristus og dermed himmelens begynnelse her og i all evighet, kan misjonen være sannferdig og mer relevant.

Teologien og forkynnelsen får lys også fra dødsriket. Det kan vise seg veivisende ikke minst for nyåndelig søkende som søker kontakt med de døde. Dommen etter Jesus forkynnelse for de døde kan få tilbake sin befriende og rettskapende plass.

Dødsnær teologi

Ved dødsleiet til våre nærmeste kan vi være i et større håp - på tross av alt. En stille bønn kan gi frihet å være i ro nær døende som en medvandrer. En «dødsnær teologi», en ny «ars moriendi», kan bryte ned den uheldige lydmuren som stenger døden ute i kirken og vårt samfunn.

Jesu tale i dødsriket forbinder himmelens rike og våre liv, mellomtilstanden og det evige liv. Det ville tjene Guds folk til større enhet, og føre oss protestanter nærmere den ortodokse og katolske tro på det evige liv, som stråler hos dem inn i gudstjenesten og dette livet.

LES MER:

• Troens bevis tydelig om overordnet mål: – Ingenting er viktigere enn å vinne folk for himmelen

• Øyvind Åsland og Espen Ottosen: «Dersom frelsen er for alle, betyr det da at misjon er unødvendig?»

• Prest Knut Grønvik: «Frelse for alle? Vel, Bibelen viser oss at Jesu død har grenseløse dimensjoner»

---