Ranas kritikk av liberalismen

”Progressive liberalistiske” krefter har gjennom mange år brukt den muslimske minoriteten som brekkstang for å avvikle kristendommens sentrale stilling i og for vårt samfunn. De samme krefter nøler imidlertid ikke med å bruke ”gapestokk og utestengning” mot dem som holder frem ”tradisjonelle verdier i familiespørsmål”, og slik rammes både kristne og muslimer, som Rana påpeker. Indirekte berører han en tematikk som vil kunne åpne for viktig refleksjon.

For det andre legger han til side den vanlige høyre-venstre-aksen når det gjelder å forstå totalitær liberalisme. Dette er en bred bevegelse som går på tvers, også på høyre-siden gjør den seg gjeldende. Her har Rana et viktig poeng.

For det tredje mener han at den ”progressive liberalismen” virker til å undergrave ”det liberale begrepet”, for den er ”bare liberal mot seg selv,” mens andre med avvikende syn fryses ut og blokkeres. Stemmer det at liberale er liberale bare mot likesinnede? Denne kritiske vurdering er slett ikke ny. Den forutsetter at det gis en ”rett” liberalisme. Men det spørs om en slik tilnærming er dekkende i dag.