Hans Christofer Børresen
Tidligere overlege ved Rikshospitalet og professor ved Høyskolen i Oslo og Akershus
Fru Møllers nærmeste etterslekt var lite religiøs og sørget øyensynlig for at hennes kristne tro ikke ble omtalt. Det eneste som ikke lot seg skjule, var at foreldrene og barndomshjemmet, folkehøyskolen Sagatun på Hamar, var preget av kulturåpen og inderlig Grundvigiansk kristendom.
Fru Møllers datter, lege Tove Mohr, utga i 1968 en briljant biografi over sin mor. Boken dokumenterer i detalj Katti Anker Møllers banebrytende arbeid for gifte og ugifte kvinners reproduktive rettigheter, inkludert selvbestemt abort, og for de «uekte» barns livreddende tilgang til sin mors bryst. Hun var strategen bak de Castberg–Anker-Møllerske barnelover som trådte i kraft i 1916.
Merkelig nok står det ingenting om fru Møllers levende kristentro og dens betydning som drivkraft for hennes samfunnsgavnlige innsats i biografien. Grunnen til denne usynliggjøring av troen, er antagelig at hennes svigersønn, anatomiprofessor Otto Lous Mohr, og med ham hustruen Tove Mohr og datteren Tove Pihl, alle var nokså religionsfiendtlige ateister.
• LES OGSÅ: Å lage barn – gjennom 500 år
Bad hver aften
I en av kildene Tove Mohr baserte biografien på, gir imidlertid Katti Anker Møller selv en levende beskrivelse av sin gudstro og hvor mye den betydde for hennes samfunnsinnsats. Den står å lese i tillegget til et brev hun skrev som enke på Thorsø herregård 1. januar 1944. Adressaten var hennes dattersønn Kai Mohr som var i tysk fangenskap.
Utgangspunktet var en livskrise husfruen på Thorsø gjennomlevde som 30-åring i 1898: «Jeg syntes ikke jeg kunde fortsette at leve sådan som jeg gjorde…, jeg udrettede ingen ting, mit liv løb ud i sandet.»
Hun var fortvilet over de mange drap på nyfødte som desperate ugifte mødre begikk: «Barnedrapene i avisene kaldte stadig på mig… Min samvittighet pinte mig stadig, men hvordan skulde jeg gripe det an?» Typisk for henne var at hun kom til å innse at det ikke var straffedomstolene som kunne stanse tragediene – det var derimot sosialpolitiske tiltak som måtte til.
Så begynte hun å be til Gud: «Så bad jeg til Gud hver aften at han måtte hjælpe mig… Send din hånd ned til mig, så skal jeg holde i den og gå… og det gik ikke en dag uden at jeg bad.»
Tegn fra Gud
Hovedbygningen på Thorsø brant ned til grunnen i 1899. Fru Møller følte en paradoksal lettelse ved det, og tolket brannen som en marsjordre fra Gud:
«Jeg var så sikker på at det var Guds svar til mig, så jeg kunde ikke lade være at smile… Jeg var altså blitt bønnhørt, Gud vilde støtte mig og nu forstod jeg at han mente jeg skulde begynne på det jeg tenkte på, og at han lagde veien åben for mig. Jeg var så taknemlig.»
Kirken tok avstand
Fru Møllers moralsyn var utpreget Grundtvigiansk: Den kristnes plikt og rett er å opplyse sin samvittighet etter beste evne og deretter følge dens bud. Hun var trygg på at Gud var med henne i det banebrytende sosiale arbeid for kvinnefrigjøring og barns velferd. Arbeiderbevegelsens kvinner ble hennes forbundsfeller. Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som støttet henne.
Men kristenfolket, teologene og statskirken sto henne imot. For dem var rettroenhet og prinsipper viktigere enn barmhjertigheten. Dette kan ha vært medvirkende til at hennes nærmeste etterslekt tok avstand fra kristendommen.
LES MER:
• De første feministene var opptatt av teologi
• Ser «abortfest» som rest etter 80-tallets harde fronter
• Opplysende og overbevisende om barnet gjennom historien
---
Fakta:
---