Uenighet og teologisk mangfold

Christian Alsted

Biskop, Metodistkirken i Norden og Baltikum

Ingull Grefslie

Tilsynsprest, Metodistkirken i Norge

Knut Refsdal

Tilsynsprest, Metodistkirken i Norge

Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) informasjonsleder Espen Ottosen og generalsekretær Øyvind Åsland har invitert Den norske kirkes biskop i Oslo, Kari Veiteberg, til samtale. Hensikten med samtalen var angivelig å finne ut om de var enige om det viktigste i den kristne tro. I ettertid svarte Ottosen slik på spørsmålet om han kan anerkjenne Veiteberg som kristen: «Det er vanskelig å svare på.» Senere har han understreket at «når et menneske presenterer seg som en kristen, skal det mye til at vi problematiserer en slik bekjennelse.»

Problematisk

Allikevel blir tvilen hengende etter å ha lest innlegget som er titulert «Biskopens problematiske teologi» i Vårt Land, 17. juni: Hva mener de, egentlig? Her er det nemlig ikke så mye som blir klarere.

Som ledere i en kirke som rommer et stort mangfold, opplever vi det problematisk at kristne ledere fra ulike arbeidslag ikke kan anerkjenne hverandre som kristne. Det må være mulig å være uenige, også i det man anser som vesentlige spørsmål, men fortsatt anerkjenne hverandre som kristne. Hvis ikke blir dette en måte å ta patent på sannheten på og gjøre egen forståelse til normgivende for hvordan andre vurderes, som er lite hensiktsmessig.

Kirkens historie bør ha lært oss et og annet om det å gjøre seg selv til grensevoktere for hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Det gjelder ikke bare vurderingen av om et menneske tror eller ikke, men også teologiens innhold. Historisk, geografisk, konfesjonelt og på andre måter finnes kristen tro i mange ulike versjoner. Det er noe vi bør være takknemlige for, glede oss over og se på som muligheter til gjensidig læring.

LES OGSÅ: Kulturredaktør Arne Borge: Enten er alle frelst, eller ingen

Respekt for læreforskjeller

Vi er fascinerte av den holdningen og praksisen som preget den første kristne kirke: Til tross for mangfold, ulikheter og forskjellige standpunkter i til dels store saker, var kirken preget av en overordnet opplevelse av å være søsken, Jesu etterfølgere og partnere i Guds misjon. Dette kommer blant annet til uttrykk i fortellingen om det store Jerusalem-møtet i Apg 15:1-31 og i den bitre striden mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus' rolle, der de to for fredens skyld ble enige om å dra hver sin vei i Apg 15:36-41 (se også Apg 1:15-26, 6:1-7, 11:1-18).

Selv vil vi fortsette å la oss forplikte av «Takt og tone for samarbeid i Norges Kristne Råd» (NKR) i vårt forhold til andre kirker og kristne, i og utenfor NKR. Der sies det blant annet at økumenisk arbeid innebærer et aktivt ønske om å forstå hverandre, å arbeide seg fram mot en bredest mulig enighet og at vi til dette kommer som likeverdige parter. Videre bygger økumenisk samarbeid på respekt for teologiske læreforskjeller, men uten at dette nødvendigvis innebærer en anerkjennelse av alt i den andres teologi.

Mistenkeliggjøring

Videre forplikter vi oss til, i vanskelige spørsmål, å søke samtaler for å forstå hverandres standpunkter. I dette er det selvsagt at det er mulig å markere uenighet. Derfor er det også sånn at samtale med folk med andre forståelser enn våre egne ikke innebærer at vi svekker vår egen teologi og overbevisning eller anerkjenner den andres som fullt ut «rett og sann».

De «forbeholdene» som her tas er legitime. Å være uenige og å markere uenighet er helt greit. Det er noe helt annet å trekke inn uttrykk som «problematisk» om teologien og «usikkerhet» omkring forkynnelsen. Det bidrar bare til fortsatt mistenkeliggjøring.

Vi håper Ottosen, Åsland og Veiteberg kan fortsette samtalen. Den er nødvendig i dagens samfunn.

LES MER:

[ Halvor Moxnes: «Oppvisning i dobbeltkommunikasjon og maktbruk fra Espen Ottosen» ]

[ Et nytt bud: Tvil på hverandre ]

[ Ottosen vant ikke fram: VG frikjent for TV-serie om homoterapi ]