Verdidebatt

Vi kan ikke skjerme barna

Å oppdra barnet mitt fargeblindt er ikke et alternativ.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Claudia Lenz

Professor i samfunnsfag ved MF Vitenskapelig høgskole

De siste ukene har samtalen om rasismen i mitt hjem vært intens, i takt med oppmerksomheten temaet fikk i den offentlige samtalen.

Noen dager etter George Floyd ble drept av en politimann i Minneapolis, spurte minn sønn på elleve år hva som skjedde i USA siden det var så mye snakk om det på radio. Da jeg fortalte ham hva som hadde skjedd med George Floyd og om politivold mot svarte i USA, stormet han ut av rommet og inn i badet. Etter en stund kom han tilbake og fortalte at han nesten hadde kastet opp. Jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet - hadde jeg fortalt ham om den brutale, rasistiske voldshandlingen for ufiltrert? Ville dette ødelegge for muligheten til å forklare ham sammenhengene på en måte som han kan takle bedre? Ødela det muligheten for den gode samtalen om rasismen?

Claudia Lenz, Professor i samfunnsfag ved MF Vitenskapelig høgskole

MF-professor Claudia Lenz. Foto: MF vitenskapelig høgskole.

Inntrykk hos en gutt

Muligheten kom. Sønnen kom tilbake, med sine spørsmål, tanker og opplevelser. Det ble gode samtaler om hvordan mennesker forskjellsbehandles på grunn av hudfarge, og forestillinger om mørkhudede som farlige og kriminelle. Sønnen kjenner folk som ikke tør å komme til bydelen der vi bor, Tøyen i Oslo, fordi de tror det er farlig. Fordi de tror at de som bor der er farlige. Vi snakker om at det er mye mer sannsynlig for kompisene hans på fotballbanen med en annen hudfarge enn for ham å bli anholdt av politiet eller stoppet i flyplassen.

LES OGSÅ: Den som vil forstå rasismedebatten må begynne i fortiden

Det viste seg altså at han sitter med mange observasjoner, med bruddstykker av inntrykk om hvordan forskjeller og forskjellsbehandling knyttes til hudfarge. Han ser jo virkeligheten rundt seg, men han trenger altså et språk for å gi uttrykk for sine erfaringer og han trenger en kompass for å forstå sammenhengene. Hvis ikke jeg som forelder tar denne samtalen ut ifra et antirasistisk premiss, er det jo ikke slik at han ikke vil se og oppfatte disse forskjellene. Da vil forskjellene kanskje etter hvert oppfattes ikke bare som normale, men som naturlige.

Bekvemmelighet

Før eller siden vil han møte de bekvemme fortellingene og forklaringene for hvorfor de med privilegier fortjener privilegiene. Fordi disse fortellingene omgir oss og gjennomsyrer hele samfunnet, i utdanningssystemet, på jobbmarkedet, på boligmarkedet. Hele tiden finnes det fortellinger om hvordan det må være noe galt med dem som systematisk ikke får de samme sjansene. Da må jo de som får sjansene faktisk være bedre?

Det finnes ikke noe «fargeblindt» alternativ når strukturell rasisme og hverdagsrasisme er en del av virkeligheten som omgir oss, og når vår egen posisjon ikke befinner seg utenfor, men midt i den, uansett om vi vil eller ikke.

Mordet på George Floyd viser den mest brutale, groteske siden av rasismen satt i system. Det å forestille seg at det er mulig å skjerme barnet for denne brutaliteten er nok en refleks som jeg deler med mange foreldre, men forestillingen i seg selv er jo et uttrykk for et privilegium. For foreldre med barn som opplever rasismen på kroppen ved å bli kalt stygge ord, oversett av læreren eller stoppet av politi uten grunn er det vel ingen opsjon å «skjerme» barna sine.

Foreldes ansvar

Jeg tror ikke på skremselspedagogikk, og ville ikke bevisst valgt å utløse en så sterk kroppslig reaksjon hos min sønn, som da jeg fortalte om George Floyd. Men gjennom samtalene etterpå fikk han lagt ord på det uutholdelige som ligger i rasismen. En rasisme som vi, som hvit familie, er skjermet for og samtidig vitne til på mange måter, i en bydel med høy barnefattigdom og en fortelling om gjengkriminalitet hengende over seg. En rasisme som gir ham systematisk andre muligheter enn kompisene hans på fotballbanen. En rasisme som vi må lære å «lese», være bevisst på og ta stilling til. Som vi må kjempe imot.

Som foreldre må vi ta de gode, om enn noen gang smertefulle samtalene om hvordan rasismen gjelder oss med barna våre - hvis vi vil at barna skal leve i et samfunn der hudfargen faktisk ikke er avgjørende for mulighetene du har i livet.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt