TO UTGANGER
Biskop Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre. Kristendommen og religionene (Vårt Lands forlag, u.årst.) har utløste debatt. Nordhaug tar opp spørsmål, som troende og folk i kirkens periferi har slitt med. Og han gjør det på en gjenkjennelig og empatisk måte. Hvem er «de andre»? Det er de som ikke har hørt evangeliet eller på et eller annet vis møtte det på en forkvaklet måte. Men «de andre» er også de som har sagt nei til frelsen i Kristus. Gis det tross alt en mulighet for disse? Bakgrunnen for spørsmålene er den kirkelige læren om de to utganger på livet.
Nordhaug anvender og drøfter utbredte religionsteologiske modeller for å ordne de ulike oppfatninger av menneskers evige skjebne (eksklusivisme, inklusivisme, pluralisme, partikularisme). Han er også innom enkelte teologer og tar frem noe fra katolsk lære. Hans perspektiv er tydelig (ny)protestantisk. Men er det ikke noe som mangler i Nordhaugs fremstilling? Jeg opplever det slik. Det er verd å påpeke at frelse og fortapelse, himmel og helvete er temaer som ikke kan skilles fra spørsmålet om det onde og den onde. «Fri oss fra det onde», ber vi. Religionsteologiske modeller kan gi «administrativ» oversikt over ideer, men fører ikke uten videre inn i de teologiske, metafysiske og eksistensielle grunnspørsmål som utløses, når det er tale om frelse eller fortapelse.
Gud «vil at alle (min uth.) mennesker skal bli frelst .. » (1 Tim 2,4). Men på dommedag skiller Jesus ut en gruppe mennesker og konfronterer dem med deres liv, og han fordømmer dem med ordene: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (Matt 25,41). Utfordringen vår er å forstå denne tilsynelatende motsigelse mellom Guds universale vilje til frelse og hans dom over noen til fortapelse. Hvilken gudstanke ligger bak den kristne tro på frelsen i Kristus? Med gudstanken følger spørsmålet om virkelighetssyn.
I følge Bibelens lære og vår trosbekjennelse har Gud skapt alt. (1 Mos 1 og 2; Sal 115, 15; 134, 3) Om det er mangfold i verden, så har det sin ene grunn i Gud. Den verden Gud har skapt, er god (1 Mos 1, 10, 12, 18, 21, 31). Skapertanken synes å gi grunnlag for et monistisk virkelighetssyn. Men i Bibelen er ikke det monistiske perspektiv enerådende. Det har skjedd et syndefall, og det gis en Djevel, en ond makt. Den er nærværende og virksom i verden for å lage uorden i det skapte og ødelegge mennesket. Det utspilles en konflikt mellom Gud og Satan om mennesket. Det gir virkeligheten et dualistisk mønster. Men partene i konflikten, Gud og Satan, er ikke likeverdige. I følge Bibelen er Satan en skapning, dvs. en engel, som er falt bort fra Gud og har vendt seg mot ham (Sak 3,1f. Job 1,6; 2,8). Bare Gud er uskapt, bare han kan skape, opprettholde og nyskape virkeligheten. Satan kan ikke skape, bare ødelegge det skapte. Kampen mellom Gud og Satan varer inntil Kristi gjenkomst, da Satan og det onde blir definitivt beseiret. Vi står overfor en historie som begynner med skapelsen og fullendes ved tidens slutt med Guds rikets fulle gjennombrudd og en ny himmel og jord (Åp 21-22,6). Vår virkelighet er altså historie. Det er en avgjørende dimensjon ved kristen virkelighetsoppfatning.
Bestill abonnement her
KJØP