En nødvendig titt i maktspeilet

Hilde Ekeberg

Tidligere sentralstyremedlem i KrF, ledet utvalget som evaluerte KrFs stortingsvalgkamp i 2017

Det etterlatte inntrykket etter denne uken er at det er viktigere for KrF å holde fanen høyt, enn å bygge allianser og få gjennomslag. Enkel svogerforskning i egen omgangskrets tilsier at det er mindre fristende å være enig med KrF etter denne runden selv om man er enig i sak. Ønsker KrF fortsatt å støte fra seg potensielle meningsfeller eller vil man i fremtiden legge en strategi som øker sannsynligheten for gjennomslag?

Står KrF sammen om menneskeverd?

En setning jeg har hørt utallige ganger i min tid som KrF-medlem er: «Vi kan være uenige om mye, men i menneskeverd-spørsmål, står vi i alle fall sammen.» Spør du meg, er det en sannhet med store modifikasjoner. Bare prøv å be ti tilfeldig utvalgte KrF-ere om å definere hva KrF egentlig mener med programformuleringene om abort. Men dette mantraet er viktig for å forstå hvordan KrF forstår seg selv og hvordan disse spørsmålene faktisk blir debattert, eller ikke debattert, internt.

Min tolkning er at det er et uttrykk for at sakene i spekteret vern om ufødt liv og bioteknologi er saker som de fleste oppfatter som kjernen i KrFs politikk. I tillegg antar man at enigheten er så stor at disse sakene sjelden er gjenstand for debatt internt. Man diskuterer kanskje hvor langt man skal gå i enkelte saker, men sjelden retningen. I stedet blir det en parademarsj i spissformuleringer og ordbruk som kommuniserer veldig godt med dem som allerede er på linje med KrF.

LES OGSÅ: Hilde Frafjord Johnson mener KrF har «mislyktes totalt» om bioteknologi: – Partiet har snakket med utestemme

Introvert retorikk

En forståelse av absolutt enighet fører også til at det er veldig vanskelig å utfordre etablerte sannheter eller stille spørsmål ved den retorikken som brukes. Det mangler rett og slett konstruktiv selvkritikk og trening i å se sin egen argumentasjon utenfra. Dermed blir det også vanskeligere å forstå hvor harde ens egne ord er og hvilke motreaksjoner de kan sette i gang hos andre. Det blir også tilsvarende lett å hevde monopol på begreper som menneskeverd og sorteringssamfunn.

Det er ingen som liker å høre at de har dårligere verdier eller mindre samvittighet enn andre.

I en slik debatt er det selvsagt fristende å bare hilse hjem til sine egne, men man bør også huske på at man når like godt ut til dem med smertefulle erfaringer fra eget liv. Når man snakker i overskrifter som «Jakten på Downs starter 26. mai» som KrFs nære allierte, organisasjonen Menneskeverd, gjorde før de slettet annonsen på Facebook, blir det lite plass til nyanser. I stedet for slike utsagn burde man heller spørre seg; hvorfor fødes det like mange barn med Downs i Finland og Norge hvert år til tross for at Finland i årevis har hatt en lov på linje med den som ble vedtatt i Stortinget denne uken?

Taktikk eller strategi?

På kort sikt er det effektivt å bruke et flertall når man har det, men som langsiktig strategi er det dømt til å mislykkes så fort flertallet ryker. Det er vondt for KrF å tape disse sakene, men verre å miste viktige alliansepartnere grunnet egen retorikk og taktikk. Flere representanter i Frp har sagt tydelig at det var utilbørlig press fra KrF som fikk dem til å stemme for en liberalisering av loven. Senterpartiets Geir Pollestad uttrykte at KrF har satt en ny bunnstandard i tilnærming til etiske spørsmål. Selv om Senterpartiet var det eneste partiet som stemte sammen med KrF i Stortinget denne uken, snakker fremdeles Kjell Ingolf Ropstad om Frp som nærere allierte. Hva som blir neste slag er ikke åpenbart, men at KrFs stilling er svekket før kampen har begynt er det ingen tvil om.

På tide å granske seg selv

Som leder for utvalget som evaluerte KrFs stortingsvalgkamp i 2017, vet jeg veldig godt at evaluering og selvransakelse ikke alltid er KrFs sterkeste side. Internt oppleves det nok nå, med rette, som at man har stått i en viktig kamp som har kostet mye for mange. Derfor er det nok vanskelig å skulle stille de ubehagelige spørsmålene til dem som har stått fremst i kampen og gjort så godt de kunne. Men det er akkurat når det tapet er som verst at det er viktigst å sette i gang med selvransakelsen.

Det er da det er på sin plass å ta en opptelling på hvor mange potensielle nye velgere man vant opp mot hvor mange alliansepartnere man tapte. Jeg kan ikke forstå annet enn at regnestykket havner i kraftig minus.

Det kan virke som at KrFs foretrukne tilnærming er å gå ned flagget til topps uten å fire en tomme på egne primærstandpunkter. Meningsmålingene viser at avstanden opp til sperregrensa er relativt stabil. Et hvert parti i en slik situasjon vil ha behov for klar kommunikasjon og å bygge entusiasme blant egne velgere. Problemet er at det holder ikke om de nåværende velgerne blir dobbelt så entusiastiske. De blir ikke flere hvis retorikken støter bort dem som kunne ha blitt med på laget. Det er på tide å ta en grundig titt i speilet og finne ut hvilken stemme man vil være i debatten. Ved neste korsvei kan det være for sent.

LES MER:

[ Marte Wexelsen Goksøyr: «Down syndrom ikke er en sykdom. Det er en identitet» ]

[ Venstre faller dramatisk – KrFs velgere er usikre. Regjeringen står i fare, viser ny måling ]

[ Faktisk.no: Halvparten så mange barn fødes med Downs etter lovendring ]

[ Ropstad snakker ut om nederlaget – dagen ble «et alvorlig tap» ]