Gud og koronaskammen

Merete Thomassen

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet

Noe er i ferd med å løsne. Det ser ut som vi her i Norge er i ferd med å komme tilbake til noe som ligner en hverdag vi kjenner fra før.

Det er for tidlig for etterrefleksjon. Pandemien er langt fra over, og alt kan fremdeles skje. Men kanskje det er tid for en andrefaserefleksjon. Og for min del er noe av det første jeg har behov for å bekjenne, det at jeg ikke har blitt et bedre menneske av covid-19.

Tvert imot, jeg har blitt en reddere, sintere og mer egoistisk utgave av meg selv. Jeg har skult på mennesker som kommer for tett på meg i butikken, glefsa til små barn som ikke har holdt avstand, og sendt ondskapsfulle tanker til dem som tørker seg under nesa. Jeg har tenkt mest på meg, mitt og mine, prist meg lykkelig for oljefondet, lave norske smittetall og min egen faste statlige stilling, og greier ikke å ta inn omfanget av hvor ødeleggende koronaviruset er for store deler av verden.

God grunn til å skamme seg

Jeg skammer meg. I tillegg til frykten og sinnet skammer jeg meg over selvopptattheten min. Jeg har tenkt mer på min nye surdeigsstarter, etterveksten og mine mislykka forsøk på å klippe håret med kjøkkensaks, enn på de globale konsekvensene av pandemien.

Og jeg tror kanskje ikke at jeg er alene om skammen. Det hjelper så lite å si at det er helt naturlig og menneskelig å være selvopptatt, for det er for store ting som står på spill i verden. Det er for mye lidelse til å rettferdiggjøre selvopptattheten.

Det hjelper også lite å få forklart at vi mennesker ikke er i stand til å ta inn det totale omfanget av pandemien, for da ville mange av oss bryte sammen. Den urettferdigheten vi har bidratt til gjennom de økonomiske systemene, og som atter slår ut i at de fattigste rammes hardest, gir oss alle blod på hendene. Det er gode grunner til å skamme seg.

Jeg tror at skam kan bli en av flere følelser mange vil bære med seg i den nye hverdagen som vi må lære oss å leve i.

LES OGSÅ: Merete Thomassen kritiserer barnesanger i Den norske kirke: – Gir barna Tarzan, ikke Jesus

Gud er også til stede i livets trivialiteter

For to år siden ga jeg ut en andaktsbok, Gud til hverdags. Det er en bok der jeg blant annet slo et slag for trivialitetene. De blir ofte glemt midt oppi alt som er større, mer høyverdig, eller mer katastrofalt.

Alt midt imellom, irritasjonen over familie og kolleger, selvsentreringen rundt ens eget utseende eller privatøkonomi, kjedsomheten og den tidvise følelsen av menighetsløshet, får sjelden en teologisk fortolkning. Det blir ofte ikke regna som viktig nok. Teologien har mange gode ord om katastrofene, ulykken, døden og synden, og om kjærligheten, frelsen og evigheten. Men det platte og dumme har den ofte ikke så mye å si noe om.

I boka ville jeg gi en teologisk fortolkning til alt dette ved å si at Gud er til stede i alt, absolutt alt, hele tida, og at vi ikke skal skamme oss over våre trivialiteter og vår middelmådighet. Skammen binder opp fryktelig mye energi, gjør oss innkrøkt i oss selv, som Luther sa, og hindrer oss i å rette blikket utover til glede og tjeneste for Gud, vår neste og oss selv.

Husk på tuberkulose

Er det skammen over selvopptattheten som står for tur nå? Er det den vi må begynne å gi en teologisk fortolkning? Jeg er ikke sikker. Helt oppriktig. Det kan veldig godt være at det ikke er så mange som føler det sånn. Men jeg gjør det.

Det betyr ikke at jeg ikke tenker mye på alle de syke, alle som dør i vårt eget og andre land, all lidelsen, fattigdommen og fornedrelsen som følger etter korona. Samtidig vet jeg også at dette ikke er nytt. Jeg har skrevet det tidligere, og jeg gjentar det: 1,7 millioner mennesker dør hvert eneste år av tuberkulose. Det er en sykdom det finnes både vaksine og behandling for. Hvis en har råd.

Dette er lite tematisert i mediene, i likhet med mye annen lidelse som ikke angår den hvite, vestlige middelklassen, sånn som koronaviruset gjør. Så skammer jeg meg over det også.

Det er mange overveldende følelser om dagen, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Men som alltid prøver jeg å overgi dem til Gud, i håp om å frelses fra min egen innkrøkthet, så jeg kan rette blikket der det trengs. Det gjelder også koronaskammen.

LES MER:

[ Halvor Nordhaug: «Det finnes ord i Bibelen som kan peke i retning av frelse for alle» ]

[ Ny studie: Vil utforske kvar vi søkjer meining under pandemien ]

[ Professor i ny forskningsartikkel: – Religion banet vei for ydmykhet og visdom ]