Verdidebatt

Kan vi forstå kristen kultur uten Auschwitz?

Det er av vesentlig betydning for Europas skjebne at kristne reflekterer over Auschwitz som et nullpunkt i sin kristne og kulturelle identitet.

Henrik Holm

Professor i filosofi og forskningsleder ved Steinerhøyskolen i Oslo

«Auschwitz skal ikke gjenta seg» er første bud i Adornos velkjente tekst med den programmatiske tittelen «Oppdragelse etter Auschwitz». Det er et bud som ikke har mistet sin aktualitet, men kanskje i vår tid vinner stadig mer relevans. Tanken om «aldri mer Auschwitz» forbinder det moralske ansvaret for fremtiden med en tilegnelse av fortiden. Auschwitz er fortsatt Europas dramatiske hendelse, selv om de aller fleste som opplevde Auschwitz er døde.

Auschwitz: Et historisk nullpunkt

Den ungarske forfatteren og nobelprisvinneren Imre Kertész (1929–2016) opplevde Auschwitz og Buchenwald. I av hans dagbøker skriver han: «Verdens etikkhistorie: før Kristus, etter Kristus, før Auschwitz, etter Auschwitz.»

La meg prøve å fortolke dette notatet: Slik som Jesu etikk revolusjonerte antikkens tenkning og den tidlige kristendommen førte, symbolsk sett, Jerusalem til Aten og Roma, slik revolusjonerte Auschwitz menneskets etiske forståelse og skjebne. Vestens etikkhistorie brøt sammen i Auschwitz. Vi er ankommet et historisk nullpunkt i verdens etikkhistorie. For Kertész er det slik, men han er ensom med denne tanken. I hans hjemland spiller Auschwitz og jødeutryddelsen en ubetydelig rolle, og mange er forsøkene i Europa på å relativisere den ondskapen som fant sted i konsentrasjonsleirene. Kertész, og jeg kan vel dessverre tilføye at vi i dag, er vitne til en økende antisemittisme i Europa. Auschwitz som et europeisk traume forsvinner fra bevisstheten.

LES OGSÅ: Teologiprofessor: «Hitlers ariske Jesus er en advarsel til oss alle»

Jødene er våre eldre søsken

Ifølge pave Johannes Paul II er jødene kristendommens «eldre brødre og søstre». Hvordan omgås de yngre søsken sin eldre bror og sin eldre søster i dag? Her finnes det ingen enkle svar. Uten tvil har det skjedd mye godt i forholdet mellom jøder og kristne i etterkrigstiden. Selv om antisemittismen lever et liv i enkelte kristne kretser, har kristne tatt et oppgjør med all den lidelsen man har påført jøder opp igjennom tiden i et kristent Europa. Johannes Pauls bønn ved klagemuren i Jerusalem i 2000 symboliserer dette godt. Og det finnes vel knapt noen protestanter som forsvarer Luthers polemiske antisemittisme i dag. Kristne har lært at å være kristen betyr å gjøre hva man kan, for å ha et godt forhold til sine eldre søsken.

Etter min oppfatning er det av vesentlig betydning for Europas skjebne at kristne reflekterer over Auschwitz som et slags nullpunkt i sin kristne og kulturelle identitet. Jeg tror Kertész har rett i at det finnes et før og etter Kristus, og et før og etter Auschwitz. Å snakke om kristne verdier uten å snakke om Auschwitz er lite overbevisende. Det er en kjensgjerning at Auschwitz fant sted i en kristen kultur, selv om nasjonalsosialistene ikke kan betegnes som kristne. Dog var de som regel døpt. Auschwitz er en historisk kjensgjerning i en kultur som har vært preget og bygget opp av kristen tro, teologi og etikk i nesten 2000 år. Er kristen identitet i dag mulig uten den smertelige sannheten om at alt som heter kristen kultur raste sammen i konsentrasjonsleirene?

En historisk forankret trosidentitet

Hvis europeiske kristne eller samfunn som fortsatt bekjenner seg til en kristen formålsparagraf i sin grunnlov, mener at det er uproblematisk å hoppe over Auschwitz, frarøver man seg muligheten av å bygge en historisk forankret trosidentitet. Korset, symbolet for en forbrytelse, revolusjonerte verden. Kristen teologi er interpretasjon av revolusjonen Jesu død og oppstandelse brakte inn i verden. Auschwitz er derimot symbolet for en rasjonell, systematisk og kalkulert utslettelse av et folk. Ved å tilintetgjøre jødedommen ville man slette bæreren av et unikt, guddommelig kall. Denne menneskelige katastrofen fører kristendommen til et historisk nullpunkt: Ingenting burde være som før etter denne hendelsen. Derfor tiltrer jeg Kertész noe uvanlig tanke om at kristen kultur er Auschwitz-kultur.

De døpte forbryterne i en kristen kultur utøvde, ifølge pave Bendikt XVIs tale i Auschwitz i 2006, et anslag mot Gud. Man ville drepe den Gud som gav sitt utvalgte folk de ti bud på Sinai og som forbød å bli gjort til gjenstand for menneskelige gudsbilder. Her ligger egenarten i Auschwitz sammenliknet med andre folkemord. Med et slikt anslag mot jødene ville man, om man var seg det bevisst eller ikke, ta kristendommen ved roten. De kristne, og særlig katolikker, var de neste som skulle gå inn i gasskammeret.

LES OGSÅ: Sortert på perrongen. Dødsmerka sendt til høgre. Livsmerka sendt til venstre

Kristen kultur uten erindringskultur om Auschwitz er utroverdig

Men hva har Auschwitz med generasjonene som ble født etter krigen å gjøre? Ingen kan påta seg skylden for handlinger de ikke har gjort. Derfor er det ikke vår oppgave, som er født etter Auschwitz, å utvikle en bevissthet om skyld. Likevel er det ettertidens oppgave, ifølge filosofen og sosiologen Jürgen Habermas, å minnes lidelsen som fant sted. Vi må utvikle en solidaritet som tar del i fortvilelsen. Selv om dette er ord han rettet mot en tysk etterkrigsoffentlighet, har de ikke mistet sitt klare budskap. Vi i dag er født inn i en historie der Auschwitz er en kjensgjerning. Det pedagogiske formålet bak en erindringskultur, der man forplikter seg til å tilegne seg kunnskap om det som skjedde, er budet om noe slikt ikke skal finne sted igjen. Erindringen vekker til våkenhet når antisemittismen blomster, om det så er blant muslimer, kristne, radikale høyre eller venstreekstremister eller som skjult agenda i ulike kontekster. For kristne er en slik våkenhet et første skritt i retning av å ta det etiske nullpunktet på alvor. Kristen kultur uten en erindringskultur om Auschwitz vil alltid være utroverdig og uten historisk ansvarsbevissthet.

Det skal gjøre vondt

Hvis tro har med liv å gjøre, og liv har med etikk å gjøre, er Adornos oppfordring om at Auschwitz aldri skal gjenta seg like aktuell som før. Som Adorno for øvrig er inne på, er det ikke sikkert at et nytt Auschwitz retter seg mot jødene, det kan også vende seg mot andre grupper i befolkningen. Minnet om Auschwitz handler om mer enn å fortelle om det som hendte den gang. Det handler om å starte ved et slags etisk nullpunkt og la historisk kunnskap bli gjenstand for en ny, etisk kreativitet, som Kertész skriver om i sine dagbøker.

Jeg tror en slik etisk kreativitet blant annet kan oppstå i møtet med jødisk filosofi. Tanken om mennesket som en person, relasjonsbegrepet som første prinsipp i forståelsen av mennesket, dialog som arena for identitet og forsøket på å tenke Gud og menneskelig lidelse sammen, er eksempler på sentrale elementer i jødisk filosofi som kan bidra til en fornyelse av kristen etikk og teologi. Det gir mening å snakke om kristen kultur som en Auschwitz-kultur. Det gjør vondt, og det er meningen. All tenkning må gå lidelsens og smertens vei, skal den gripe dypt inn i menneskets eksistens.

LES MER OM HOLOCAUST:

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt