Blir legemiddelmangel den neste krisen?

Øystein Wendelbo, spesialist i infeksjonsmedisin HUS/ Høgskolen VID

Jana Midelfart Hoff, spesialist i nevrologi HUS/Høgskolen VID

Influensaepidemier kommer forutsigbart hver vinter, influensapandemier med ujevne mellomrom. Oppfatningen om at pandemier rammer Norge på grunn av tilfeldigheter, stemmer ikke. Både turister og norske borgere på reise til utlandet, vil trekke med seg smitte til Norge. I 2019 slo Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) fast at en pandemi med høy sannsynlighet ville ramme Norge, med store omkostninger for både pasienter og samfunn. Det gikk troll i ord.

Pandemi-beredskap

En av myndighetenes fremste oppgave er å beskytte befolkningen mot farer. Derfor utarbeides detaljerte sårbarhetsanalyser, hvor sannsynligheten for at ulike krisescenarioer vil ramme Norge beregnes. Rapportene fra blant annet Folkehelseinstituttet er detaljerte og inneholder tiltak som forventes gjennomført på ulike forvaltningsnivå, inkludert helseforetakene.

I en av rapportene skrives det at tilgang til kritiske legemidler og utstyr er avgjørende for håndteringen av en pandemi. De ulike helseforetakene bør:

• Kartlegge behovet for legemidler og utstyr det kan bli økt behov for i en pandemisituasjon

• Etablere system som varsler ved truende mangel

• Estimere forbruket av legemidler og utstyr i et sannsynlig pandemiscenario

Og (ikke minst):

• Etablere rutiner for håndtering av mangelsituasjoner

LES OGSÅ: Solberg-regjeringen har vraket alle forslag om bedre beredskap

Ikke et pandemiproblem, men et globalt problem

Det siste punktet lar seg bare til en viss grad løse lokalt, og henger nøye sammen med situasjonen nasjonalt og globalt. Statlige etater som DBS uttrykker i økende grad bekymring for leveransene av livsviktig medisin, som antibiotika for behandling av infeksjoner og insulin til pasienter med diabetes.

Dette er ikke et «pandemi-problem» - problemer med levering og tilgjengelighet skjer stadig oftere også under normale forhold, og er blitt et globalt problem. Vi får en tilspisset situasjon hvor alle trenger det samme til samme tid. Helsedirektoratet skriver følgende i rapporten om nasjonal legemiddelberedskap: «Forsyningskjeden er blitt kompleks og uoversiktlig for flere legemidler ved at virkestoff produseres i et land, mellomproduktet i et annet land og sluttproduktet i et tredje land, og frigivelse av legemiddelet for salg kan foregå i enda et annet land». Ofte er det fabrikker i India og Kina som samarbeider om å lage medisinene.

Med tillit kommer ansvar

I et intervju i Aftenposten 13. mars i år sier Audun Hågå, direktør i Statens Legemiddelverk; «det er en trend at de store legemiddelfirmaene konsentrerer seg om å utvikle «smale» medisiner, for eksempel mot spesielle kreftformer. Dette er medisiner de kan ta patent på, og selge for svært gode priser. Når patentet går ut på medisinene de har utviklet, selger de gjerne rettighetene til mer eller mindre seriøse produsenter. I globaliseringens ånd splitter disse opp produksjonen og legger den der det er billigst. Fordelen er at vi får billigere medisiner, men vi blir også mer sårbare?».

Myndighetene ber befolkingen om tillit, en anmodning befolkningen lojalt følger opp. I 2009 stod vi i kø for å bli vaksinert under svineinfluensaepidemien, nå avstår vi fra hytteliv, reiser mindre kollektivt, overholder avstandsregler og holder sosial avstand. Men for å få tillit må du inngi tillit. Befolkningen må kunne forutsette at myndighetene sørger for at planleggingen er så god at man ikke havner i umulige situasjoner. Særlig når «kriser» ikke er enestående, men kommer til å skje igjen og igjen.

Hvilke tiltak må vi gjøre?

Endringene i legemiddelbransjen, som utflytting av produksjon, lange forsyningskjeder og stram logistikk med små lagre, vil ikke endre seg på kort sikt. Det er finnes ingen enkle løsninger i kampen mot hverken epidemier eller legemiddelmangel. Med utgangspunkt i Helsedirektoratets egen rapport om Nasjonal legemiddelberedskap, mener vi at følgende fire punkter i særdeles grad bør vektlegges og tas tak i nå:

1) Redusere risikoen for monopolsituasjoner: Legemiddelmarkedet i Norge domineres av få produsenter, med konsekvens at det foreligger et mindre utvalg av medisiner å velge blant. Flere leverandører av samme legemiddel vil bidra til økt byttbarhet og sikre bedre forsyningssikkerhet. Tiltak kan være å gjøre det mer attraktivt for leverandører av likeverdige legemidler å være i det norske markedet.

2) Styrke beredskapslagring: For å sikre oss mot mangel på livsviktige medisiner, må det opprettes større beredskapslagre med flere kritiske legemidler. Både nasjonale og nordiske lagre bør vurderes.

3) Internasjonalt samarbeid: Vi må formalisere det nordiske samarbeidet på legemiddelområdet og inngå samarbeide om felles nordiske anbudsavtaler i spesialisthelsetjenesten for enkelte kritiske legemidler. Bidra i ett felles europeisk samarbeid for å lage en sikker strategi for legemiddelforsyning.

4) Strengere føring på rasjonering og prioritering: Myndighetene skal ha innsyn i grossistenes og apotekene lagerbeholdning. Innføre lovhjemmel for å rasjonere legemidler fra grossist og apotek ved legemiddelmangel.

Når neste krise kommer

I tillegg må man se på andre tiltak som tydeligere varsling for primærhelsetjenesten, forsterket varslingsplikt ved avbrudd i legemiddelforsyningen mm. Pris vil alltid være en faktor, men trygghet og sikkerhet for befolkningen må være viktigere. Vi er midt oppi koronaepidemien, men må allerede begynne å tenke på hvordan vi ruster oss bedre til neste krise.

LES OGSÅ OM BEREDSKAP:

• Direktorat advarte i fjor mot pandemi som en av fire mest overhengende farer

• Matminister Olaug Bollestad: Matforsyningen i Norge er solid. Vi må ikke svartmale situasjonen

• Dette bør du ha i ditt private kriselager