03 December 2020



Verdidebatt

Dugnaden bråstopper ved grensen til Europa

Det gjør derimot ikke koronasmitten som er på vei inn i flyktningleirene. Har viruset tettet ørene våre for de desperate ropene om hjelp?

Erhard Hermansen

Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Koronaviruset har for lengst trådt over våre grenser – til vår store overraskelse: Det stoppet ikke på vår trygge dørterskel denne gangen! Vi står i en situasjon hvor vi selv er rammet. Der medier og kommentatorer fram til begynnelsen av mars hadde daglige oppdateringer om flyktningsituasjonen, stoppet det helt opp til fordel for koronanytt fra eget land. All oppmerksomhet er vendt innover.

LES OGSÅ: Moria-barna er gutar frå Afghanistan

Mennesker med store traumer

De fleste husker bildet av den treårige, syriske gutten som ble funnet etterlatt og livløs på en strand i Tyrkia – bildet som måtte til for å rykke oss ut av vår egen likegyldighet. Må det virkelig et nytt bilde av et dødt barn til før vi våkner og ser realitetene?

En norsk helsearbeider forteller om krigslignende tilstander i Moria-leiren på Lesvos. Hun vitner om fortvilte flyktninger som fredelig demonstrerer for sine grunnleggende menneskerettigheter, men som blir møtt med tåregass og vold av de som er ment å beskytte dem: «Gresk opprørspoliti løp etter folkemengden, kastet tåregass over hele området og banket opp de som sto nærmest. (...) Det vi håpte var et brutalt engangstilfelle skulle vise seg å bare være starten på så mye verre. Dette er nå hverdagen til flyktningene i Moria, som allerede har flyktet fra krig og terror i sine hjemland.»

Dette er mennesker som allerede bærer på store traumer etter å ha flyktet fra krig og ødelagte hjemsteder. Så blir de møtt med et krigslignende voldsregime – og nå: koronaviruset på toppen!

LES OGSÅ: Guterres frykter følgene for verdens barn i koronapandemien

Ubehagelig å måtte erkjenne

Her bekymrer vi oss for 17. mai-feiringen og sommerferiens reiseplaner; blir det noe av den tradisjonsrike hagefesten vår i år? Kan vi dra til Gran Canaria eller Rhodos? Det skaper ubehag i kropp og sinn å måtte erkjenne – men vi må gjøre det likevel – at vi bryr oss mer om våre nære ting og våre egne ferier enn at titusenvis av flyktninger lider.

Når vi bruker flere hundre milliarder kroner på å redde flyselskaper og arbeidsplasser i Norge, bør vi samtidig kunne hjelpe noen av de tusener av mennesker som står i fare for å utelates på terskelen til Europa. Vi har unektelig mulighet til å hjelpe dem. Vi er endog juridisk forpliktet til å hjelpe som et av FNs medlemsland; flyktninger har rett til beskyttelse! Menneskerettighetene unntar ingen fra å sikre det som gjelder alle: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet!»

Flyktningen Jesus

Situasjonen vi står ovenfor utfordrer også oss som kirke. Det utfordrer selve fundamentet av hva en kirke er ment å være: Er det ikke slik at mye av kristendommens historie er en historie om migrasjon, men også flukt? Jesus var flyktning i Egypt, Israelsfolket var stadig på vandring, og etter Jesu død har de gode nyhetene spredt seg gjennom stadige folkevandringer.

«Krisen truer med å ramme utviklingsland hardest, ikke bare som en helsekrise på kort sikt, men som en ødeleggende sosial og økonomisk krise i månedene og årene som kommer,» skriver FNs utviklingsprogram.

De aller fleste nordmenn har et hjem. Vi har steder hvor vi kan søke tilflukt. Holde oss rolige, mens vi venter til «stormen» har passert. Flyktningene i Moria, og andre steder i verden har ikke noe hjem eller et sikkert sted å søke tilflukt fra smitten.

«For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke. Jeg var fremmed, og dere så ikke til meg.»

LES MER OM FLYKTNINGSITUASJONEN I HELLAS:

Støre: Solidaritet er ikke å velge flyktninger fra én leir

Fem Ap-veteraner er skuffet over eget parti: «Hvor er det blitt av Arbeiderpartiet?»

Generalsekretær i NOAS: Vanskelig å se reelle argumenter for å ikke gjennomføre solidarisk evakuering av Moria-barna

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt