Nå fyller kirka fotballstadioner

Tomm Kristiansen

Forfatter og tidligere journalist i NRK

Kirken er stengt og døra låst. Det gjør ikke noe, sier folkehumoren. Det var ingen kø der, likevel. Det er verre at puben er lukket.

Men det er ikke slik denne gang. Prestene jobber riktignok overtid for å avlyse bryllup, flytte konfirmasjoner og holde sørgende unna begravelser. Men noen av dem har også, nølende, satt seg også foran en mikrofon. I desperasjon over avlyste gudstjenester har de grepet de til et medium de ikke visste de hadde adgang til, nettstrømming, og la ut gudsordene selv. En hel strøm, fra menigheter og sentrale kirkeorganer, har vokst opp på få uker, og flere av dem når mennesker de aldri før har snakket for eller med. Dette er skapt i en unntakstilstand, men det bør bli en del av kirkens permanente plattformer. Det er kanskje slik kirken heretter skal møte sine døpte, men kirkefremmede medlemmer?

Modige prester på internettscenen

Kulturlivets aktører har møtt avlyste konserter og tapte inntekter med et fantasifullt tilbud av strømmekonserter med vippsekollekt eller betalt nettadgang. Bibliotekene legger ut sine bøker på nettet. Kirkelig Kulturverksted byr på en «Jakobstrøm» av konserter og samtaler fra kulturkirken Jakob. Vårt Land legger ut artister som byr på salmesang.

Sokneprest Steinar Leirvik i Byåsen menighet i Trondheim rigget opp et kamera med seg selv, et tent lys og et bibelsk bilde på veggen. Ingen ledninger og bokhyller. Så snakket han, rett i kamera, i to minutter. Deretter lyste han velsignelsen og sang «Jeg folder mine hender små». En liten barnesang. Er det mulig? Det var modig gjort, for stemmen holdt bare så vidt. Presten hadde ikke noe manuskript å støtte seg til. Det liturgiske språket hadde han latt ligge inne i kirken. De poetiske, pompøse presteordene var borte. Han snakket til naboen. Det var en perle, like før sengetid.

LES OGSÅ: Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Vi tørker tårer med hansker»

Titusenvis ser på gudstjenestene

Jeg syns det er synd at slik ikke når fram til folk, tenkte jeg. Menigheters nettsider er mer for Gud enn hvermann i sin innfløkte struktur. Så jeg sjekket. Hvor mange lyttet til Byåsens prest som ønsket god natt og Guds velsignelse? 20.000 mennesker. Tjue tusen! Det er en fullsatt Lerkendal stadion. Så mange har soknepresten aldri snakket til på en gang. Han har nok med å fylle sin kirkes fem hundre sitteplasser.

Biskop Ragnhild Jepsen i Nidaros snakker også til folk på nettet, i tre minutter. Sju tusen fulgte, det en like mange som fire fullsatte gudstjenester i Nidarosdomen.

Foran peisen i stua i Modum har biskop Per Arne Dahl rigget seg til med kamera og belysning fra stuelamper med demonterte skjermer. Han prater og preker – Dahl har sin egen folkelige stil - i nesten tjue minutter. Underveis tikker tallene inn. Sytten tusen. Neste dag er han oppe i tjue tusen. Nok et stadion. Og de gamle arbeiderpartiavisene i Vestfold og Buskerud hiver seg på. Nå strømmer biskopens «Aftenbønn i en krevende tid» også til leserne av A-medias aviser. De tallene kommer i tillegg.

Ingen endetidstegn fra pinsevennene

Hvem når de? Steinar Leirvik i Byåsen har fått respons fra dem han møter på treninga, i nabolaget, områdene der han bor og kommer fra. Og tusenvis ukjente. Ingen av dem går vanligvis i kirken. Men hvorfor googler og søker og skroller de seg inn til hans aftenbønn?

Jeg har surfet rundt på religiøse strømmetilbud de siste ukene. Her er småkonserter med organisten og en tilkalt musiker. Det er sangandakter foran alteret. Noen har liturgiske bønner, andre byr på kåserier. Nesten alle begynner likt: «I disse vanskelige koronatider…», men ingen forteller meg at dette er et endetidstegn. Det hadde jeg ventet fra pinsevennene. Ingen har heller sagt at dette er Guds straff til en ulydig menneskehet. Men det har vært mange trøstens ord.

Guds ord er på nye steder

Jeg er forundret over at titusener har funnet fram i Den norske kirkes kronglete nettsider og kommet til nettsendte andakter, bønner og salmevers. Flere av sendingene har vært skjemmet av dårlig lyd, og nølende framførelse, for å uttrykke det med overbærenhet. Men det skal ikke gå lang tid før alle de elektroniske hindringer er ryddet av veien. Snart dukker det opp en app på mobilen som kanskje heter «Aftenbønn», hvor ensomme, flersomme og travle mennesker før natten kan klikke seg inn til tre minutter med foldede hender rundt mobilen. Ensomme gamle, ensomme unge, arbeidsløse, overarbeidede.

Vi lever i avkristningens tid, hører jeg konservative kristne sukke, men jeg ser en helt annen virkelighet. Folk som ikke søker kirkerommet, søker Guds ord på nye steder. Kirken er i ferd med å nå sine egne medlemmer, dem man har lett etter så lenge jeg kan huske. De dukket opp med blomster foran domkirken i Oslo i tiden etter Utøya, og tente lysglobene oppe ved alteret.

LES OGSÅ: Frikirken vil at folk skal feire nattverd hjemme: – Kjøp alkoholfri vin og bruk brød du har i huset

Vi får møte nye forkynnere

Med nettstrømmede gudsord står kirken overfor en spennende test. Hvem når fram? Jeg har sett biskoper på nett som fikler med sine manuskripter, nidkjære predikanter som tror at bedehusets indre sjargong holder utendørs. Men jeg har også sett de nye forkynnerne, dem som behersker det allmenne språk, og som snakker til en og en av oss. Det er en Henrik Syse, som fra Fagerborg menighet formidler filosofi og teologi som var han en søndagsskolelærer. En enkel pastor trøster og inspirerer sine, og overlesser meg ikke. Og det er Steinar Leirvik på Byåsen som ser meg i øyene, og nå er det bare oss to, før kvelden bikker. For dette kan prester; å snakke med folk i krise. Da er det ikke plass for kanaans språk.

Påsken er ikke avlyst!

Vi har hatt noen tiår hvor forkynnelsen tok opp i seg sosialetiske utfordringer og politiske spørsmål. Det var en fornyelse og befrielse fra de innestengte sjablonger og den luftige åndelighet. Nå hører jeg at gudstroen blir tydeligere. Ja, jeg kan hører at den som snakker til meg, har en tro å støtte seg til. Det gjør prosjektet troverdig, for ikke å overdrive.

Nå kommer påsken. Den er ikke avlyst. Den blir mer forvirrende for de troende som møter stengt kirkedør. Frustrerende for dem som ikke kommer seg på hytta. For kirken blir påsken den mest krevende, fantasieggende, elektronisk utfordrende den har hatt på lenge. Og prestene vil oppleve at de tomme kirkene er stappfulle av folk de ikke kjenner, og som venter å høre godt nytt. Noen av dem, som trodde at påske var kvikklunsj og krim, vil få seg en overraskelse.

LES MER:

[ Kirkepåsken avlyses: – Til og med i 1942 ble det holdt påskegudstjenester ]

[ Kronprinsparet møtte Kirkens Bymisjon i videomøte: – Dere gjør en viktig innsats for de som trenger det mest ]

[ Råd til foreldre mens kirkene er stengt: Dropp Noah, David og Goliat. Fokuser heller på Jesus ]