Av Trude Hellesø
13 internasjonale kunstnere forsøkte å si noe om en sivilisasjon som bryter sammen etter krig, og den humanitære katastrofen som oppstår; store befolkningsgrupper er på flukt fra krig, forfølgelse og naturkatastrofer.
Konsekvensene er landflyktighet, hjemløshet og tap av identitet. Bildene på utstillingen skildret også personlige minner fra krigens ofre og deres traumer.
Artifical Nature består av en sirkel av beinproteser fra første og andre verdenskrig, og fra mennesker på flukt i dag.
Installasjonen minner oss også om uretten som ble begått mot menneskeheten under andre verdenskrig.
I år er det 75 år siden frigjøringen av Auschwitz, de aller fleste som ble sendt dit kom aldri tilbake.
I boken Endestasjon Auschwitz av Eddy de Wind beskriver han hvordan en kvinne på mirakuløst vis overlevde konsentrasjonsleiren mot slutten av andre verdenskrig.
-Jeg lå midt blant de døde kvinnene. Jeg levde fortsatt. Jeg måtte fortsette å leve for å kunne fortelle om dette.
Fra et annet sted i Polen, på samme tid, beskriver forfatter Svein Sæter i boka Krig. Mor. Bror, Milorg-leier Ottar Hauglands sterke historie fra dødsleiren Stutthof.
-Alt er eit hav. Eit hav av flyktninger og soldatar, av tanks og bomber, av ruinar og brannar, av levande og døde, av håp og undergang, av vald og valdtekt.
Februar 2020, Stutthof ligger nesten idyllisk til i det langstrakte landskapet, en times busstur fra Gdansk. Men de lave, velholdte brakkene inngjerdet av piggtråd, forteller Europas dystre historie. På veggen inne i brakkene henger hundrevis av fotografier, bilder av unge mennesker som hadde livet foran seg.
Mange som overlevde dette infernoet av smerte i konsentrasjonsleirene og senere under dødsmarsjene, forteller hvor viktig solidaritet var i kampen for å overleve.
De forteller også om hvordan det var å bli overlatt til seg selv når «verden lå i ruiner», og om følelsen av å bli glemt og sviktet av norske myndigheter.
I 2020 blir flyktninger på vei til Hellas jaget med kjepper og umenneskeliggjort. Høyreekstreme får herje fritt på den greske øya Lesvos, Moria-leiren samme sted står bokstavelig talt i brann.
For flyktningene i Hellas kan pandemien bli en katastrofe, og de har all grunn til å være mer engstelige enn oss.
Hjelpearbeidere og frivillige har i lang tid varslet om en humanitær krise, uten å bli hørt.
Over 20 000 mennesker i Moria-leiren lever i nok et inferno på europeisk jord, for de aller fleste finnes det ikke lenger noe hjem å reise tilbake til.
I Hellas er ikke flyktningene bare hjemløse, de er også overlatt til seg selv og sin skjebne.
Utstillingen Homeless Souls var en sterk påminnelse om at menneskers sårbarhet og lidelse ikke lar seg begrense av tid og sted. Temaet er mer aktuelt enn noensinne og peker mot scenarier vi ennå ikke kjenner konsekvensene av.