Jeg skylder Jean Vanier en takk

Wera Sæther

Forfatter og grunnlegger av Mariahuset

I forbindelse med overgrepsavsløringene av den karismatiske Tro og lys-grunnleggeren, Jean Vanier, er mitt navn nevnt i en Vårt Land-artikkel 25. februar. Der opplyses det om at jeg er grunnlegger av Mariahuset.

Historien min er konkret, den har årstall og geografi, og, ja, jeg har «kjent» Jean Vanier - det var på syttitallet. Landsbysamfunnet L'Arche i Trosly-Breuil nord for Paris, som ble stiftet, eller i hvert fall preget, av Jean Vanier, var en av inspirasjonskildene for oss som grunnla det som først ble kalt Huset, og deretter Mariahuset, i Oslo. Mariahuset ble opprettet i 1975 og var et fellesskap av folk med og uten diagnoser tilknyttet helsevesenet.

Har lest rapporten

Jean Vanier fremstod som de svakes og sårbares vitne og venn, og som en som nær sagt oppga sitt eget for å være liten med de små. Dette har jeg sett.

Så har jeg de siste dagene, her i Kolkata i India, der jeg bor, lest den ferske rapporten fra L'Arche, som beskriver hvordan Jean Vanier skal ha forført og forgrepet seg på flere kvinner, og omtalt det han da gjorde med teologisk og følelsesmessig villedende ord. Definisjonsmakten i intimsonen var hans. Men han var ikke prest og hadde, så vidt jeg vet, ikke avlagt et kyskhetsløfte.

Jeg vet ikke hvordan han forklarte sine vridde seksuelle gjerninger for seg selv og kvinnene. Vi får ikke vite noe om hans samtale med seg selv, for han døde i mai 2019. Han kan ha trodd han var innvidd og utvalgt.

Vanier var en trøster og mester

De som kom til ham, kom til en trøster og mester, og noen til en medarbeider. De sistnevnte var neppe i noen faresone.

Jean Vanier kan tenkes å være medansvarlig for andres bilde av ham som nesten-hellig, men han var ikke eneansvarlig. Selvbildet hans ble holdt oppe av manges ønske om en enestående mester.

Den som har et stort syn kan også ha en stor blindsone og et selvbilde som, ved utvidet makt, blir mer og mer vridd. For de korrigerende kommentarene uteblir.

LES OGSÅ: Arne Borge: «Bak vakre ord om nåde og sårbarhet skjuler det seg nok en kristen overgrepsskandale»

Begriper ikke hvordan han bære det han har gjort

Makt av ethvert slag, kanskje især religiøs makt, pleier å hindre selverkjennelse. Forhenget må for enhver pris ikke spjæres. Faller det, faller æren og langt mer enn den. Og det må understrekes at dette jeg her skriver er ikke et psykoanalytisk notat - det er bare en kommentar. Men jeg begriper ikke hvordan Jean Vanier, teologisk, intellektuelt og etisk, kunne tåle, les: bære, det han, ifølge en pålitelig rapport, har gjort.

Det fins mye å lære av disse avsløringene – om forvaltning av selverkjennelse og omskrivning av ugjerninger i et fromt språk. Den bengalske sanger-mystikeren Lalan Fakir sang på attenhundretallet her i mine bengalske trakter: «Å kjenne seg selv er i sannhet bønn.»

Vanier trodde på oss ved Mariahuset

Selv skylder jeg Jean Vanier takk. For meg var han på syttitallet en presis og ikke-forførerisk samtalepartner. Jeg traff ham i 1972, under en retrett i Danmark. Han kom til Oslo for å holde retrett i 1973. Etter det tilbrakte jeg fem måneder i Trosly-Breuil. Jean Vanier trodde på mitt og noen andres ønske om å lage et husfellesskap i Oslo der folk med ulike former for tro, og med og uten diagnoser, kunne dele måltid, hverdag og feiringer. Dette ble, som nevnt, opprettet i 1975. Noen av oss kunne snakke, andre ikke. Noen kunne spise selv, andre ikke.

Svært mange har i gjennom årenes løp søkt ly i dette huset, som fremdeles er åpent og virksomt. Det var knyttet til L'Arche de årene jeg bodde der i årene 1975–1980, og fortsetter å være tilknyttet, om enn uformelt til L'Arche. Jean Vanier har tatt del i mange måltider i det huset.

Jeg er vitne til rå overgrep mot land, vann, luft, trær og urfolk

Det var Jean Vanier som i 1976 sa til meg: «Vil du dra til India og se hvordan L'Arche-fellesskapene der arbeider, og så rapportere om det til oss i Frankrike?» Jeg ville det. India var for lengst et «indre sted». Slik kom jeg til Kolkata der jeg skriver denne kommentaren fra. Og slik begynte min vedvarende forbindelse til regionen – den som med tiden utvidet seg til å omfatte også Bangladesh. I disse trakter har jeg sett hvordan mektige folk utbytter, villeder og forfører «de der nede» – de som verken har status eller definisjonsmakt. Jeg er vitne til rå overgrep mot land, vann, luft, trær og urfolk.

For oss alle er den egne kroppen, eller andres egne kropper, det nærmeste og virkeligste vi kjenner. De fleste tenker at overgrep dreier seg om folks kropper. Også jeg kan tenke slik, men med et tillegg: For hver eneste individuell seksuell eller økonomisk ugjerning, blir oppmerksomheten om økologiske ugjerninger skjøvet vekk.

Med Pave Frans som våken bevissthet kunne Kirken vært en veiledende instans i den grusomhetens og utryddelsenes tid som er vår.

LES MER OM JEAN VANIER OG OM MARIAHUSET

• I Mariahuset bor fire kvinner. Tre av dem har nedsatt funksjonsevne

• Kari Løvaas møter forfatter Wera Sæther i Oslo domkirke: – Jeg vil ikke snakke om Gud

• Vaniers norske forlag trekker tilbake bok etter overgrepsanklagene

• Jean Vanier er død 90 år gammel: – Han forandret menneskers liv