Skrekkeksemplet i Porsgrunn

Marianne Solberg

Faglitterær forfatter med 1700-tallet som spesialfelt

Norsk kirkearkitektur fikk fornyet oppmerksomhet etter at den kristenkonservative avisen Dagen i vinter kåret Norges styggeste kirke. «Vinneren» ble en kirkebygning fra 2019, den såkalte «Reis Opp», med beliggenhet i østre Porsgrunn. «Reis Opp» var ment å erstatte kirkebygning Østre Porsgrunn kirke eller Jesu Kirke, fra 1760, som ble totalskadd i en påsatt brann i 2011.

Heftig debatt

I Porsgrunn har kirkebygget vært mye debattert, i en konflikt om gjenreisning eller nybygg. Menighetsrådets ledelse var raskt ute med å omtale at konflikten dreide seg om estetisk konservatisme. Selv presten rykket ut i mediene for å definere arkitekturen på «Reis Opp» som «nyskapende».

Etter Dagens kåring traff spørsmålet om det nye kirkebygget var stygt eller pent også hovedstaden. Var det bakstreversk og et uttrykk for sentimentalitet å støtte gjenoppbygging framfor nybygg? Mange fikk sine fordommer oppfylt og uttalte seg kritisk til kritikerne av det nye kirkebygget, uten å ha satt seg inn i saken.

Forvaltningsansvar

Kirkbyggdebatten handler ikke egentlig om stygt eller pent, om nyskapende eller ikke, gjenreisning eller ikke, men om forvaltningsansvaret for den samfunns- og kulturhistoriske verdien norske kirker utgjør, altså, den verdslige delen av kirken. Arkitekturen i seg selv har jo ingen avgjørende betydning for selve kirkehandlingen. I det gitte tilfellet hadde kirkebygningen større verdi for samfunnet og kulturhistorien. Likevel ble nybygget oppført.

Ville vi bygget opp igjen Eidsvollsbygningen hvis den brant ned til grunnen? Ville motstanderne av et slikt nybygg bli omtalt som anti-modernister? Hvem skal vurdere og fastsette en kirkebygnings samfunnsmessige og kulturhistoriske verdi? Ligger ikke vurderingen av historisk bygninger hos samfunnet?

LES OGSÅ: BILDESERIE: Bli med inn i nye Østre Porsgrunn kirke

Porsgrunns bydannelse

Det originale kirkebygget fra 1760, en korskirke bygd i tømmer, og hadde et usedvanlig klokketårn og spir. Kirkebygget var en av svært få gjenværende bygninger i en nærmest arkitektonisk utslettet 1700-talls kjøpstad.

Utover en slik kunsthistorisk argumentasjon er bygningen direkte knyttet til Porsgrunns bydannelse, som grunnsteinen i byens historie. Kirken var trelasthandlernes kirke, og ble reist som et selvstendig borgerinitiativ, og må ses i samfunnshistorisk motsetning til eneveldets barokke kirkebygning på Kongsberg. For Porsgrunns byhistorie var kirkebygningen uerstattelig, og i den sammenhengen kirken stod i regionalt og nasjonalt hadde bygningen en verdi som gikk langt utover menighetsrådets egeninteresse. Likevel trumfet menighetsrådets ledelse igjennom sitt syn om nybygging.

Lokalt ansvar

Da kirkeforvaltningsreformen kom i 2007 ble det tidligere statlige kirkeansvaret overført lokalt. Ifølge Kirkeloven § 14 var oppgavene til det lokale kirkelige Fellesrådet «bygging, drift og vedlikehald av kyrkjer, kyrkjeinventar og gravplassar».

Hvordan kunne § 14 bli omvurdert til å gjelde Fellesrådets ansvar for gjenreisning versus nybygg? Riksantikvaren bevilget ekstraordinære midler for å sikre gjenreisning. De samme anbefalingene kom fra høyt kompetente fagfolk, som tidligere konservator Aasmund Beyer-Fangen ved Bymuseene i Porsgrunn, fra kunsthistorikere og Fortidsminneforeningen.

Kirkegården var fredet, og man kunne tro særskilt fredet, siden tre eidsvollsmenn lå gravlagt der. §14 gjelder ansvar for gravplasser. Kirkegården ble gravd opp med gravemaskin og en del av levningene visstnok dumpet på fylling.

Allmektig byggherre

Det var heller ikke slik at det å bygge nytt var en lokal avgjørelse av menigheten. I en avstemning var det flertall for gjenoppbygging. Etter brannen i 2011, var ingen av kandidatene til det nye Fellesrådet for gjenoppbygging av kirken. I så fall var utfallet av byggesaken gitt allerede før valget var gjennomført. Avgjørelsen om nybygget ble tatt i en lukket krets. Menighetsrådets ledelse utpekte seg selv som «byggherre», og byggherren var allmektig. Faglige uttalelser og råd om gjenoppbygging ble satt i parentes av argumentet om bedre koke- og vaske muligheter for menigheten, og at kirkebygget skulle være kulturhus. Det gjorde fagmiljøene maktesløse.

Uberettiget makt i de foldede hender

Dette er konflikten om Norges styggeste kirke. Konflikten lå på et strukturelt plan. Upresise lovendringer, i overgangen mellom statskirke og den såkalte folkekirken, førte til en tragisk skjebne for Porsgrunns og Telemarks samfunnshistorie. Det samme forvaltningsansvaret beskriver flere andre av historiske norske kirker.

Saken i østre Porsgrunn har vist at det fremdeles er uberettiget makt i de foldede hender.

LES MER OM ØSTRE PORSGRUNN KIRKE:

• Aksjonistene klarte ikke å stanse ei ny, moderne kirke. Men de mener fortsatt de hadde rett

• «Norges styggeste kirke» har dobbelt så mange på gudstjeneste som gamlekirken

• Mer enn 5000 personer besøkte den nye kirka første uken – se bilder her

• Debatt: «Avstemningen om Norges styggeste kirke bør utløse ettertanke og nye prioriteringer i kirken»