Klimafordrevne nå

Og da tenker jeg ikke bare på bevegelser i Facebook-grupper i lille Norge, verken på folkeopprøret mot det såkalte klimahysteriet, eller folkeopprøret mot det nevnte folkeopprøret, hvor det er mye humor og håp i omløp.

Jeg tenker heller ikke på oss som må bevege oss stadig lenger til fjells for å finne litt skikkelig vinter i februar. Eller på dem som sitter sandfaste på Kanariøyene.

Jeg tenker ikke en gang først og fremst på de evakuerte familiene i Australia, som da det brant som verst erklærte seg som klimaflyktninger nå i januar. Det var dramatisk. De ble likevel ivaretatt av det (oljerike) samfunnet de tilhørte, og kunne etter hvert vende hjem – etter å ha lidd store tap.

Avmakt

Jeg tenker først og fremst på de som opplever at hjemmet deres blir ubeboelig som følge av klimaendringene, og som har fortvilende få muligheter til å etablere seg på nytt. De har bedre grunn enn de fleste til å heve stemmen mot mangelen på klimahandling, men ofte er det for lett å overhøre dem. Makten er andre steder, rettighetene deres er uklare, ansvaret for indirekte og spredt.

Og så lenge de som har tjent mest og levd best på høye klimautslipp klarer å holde konsekvensene i utkanten av synsfeltet, skjer det lite. Men om man hører etter, er utfordringene ikke til å komme forbi. Matproduksjonen rammes av gresshoppesvermer i India, flom i Øst-Afrika, tørke i sørlige Afrika. En rekke konflikter kan ha blitt forsterket av villere og mer ustabilt klima, noe Syria er et av de mest kjente eksemplene på.

Er de flyktninger?

De fleste som må flytte fra klimaendringer er internt fordrevne, men dette kan også være bakenforliggende årsaker til større fluktstrømmer i vår tid. Mange av verdens flyktninger kommer fra områder som er sterkt utsatt for flom, tørke og ødelagt livsgrunnlag og som historisk sett har bidratt lite til klimakrisen.

Flere Stillehavsland kan forsvinne i havet etter hvert som det stiger. De rammes allerede av årlige flodbølger og sykloner verre enn noen gang. Både fra Kiribati og Tuvalu har mennesker søkt tilflukt i andre land, og søkt asyl som klimaflyktninger i New Zealand eller Australia. Den statusen har de fortsatt ikke fått. Men FNs menneskerettighetskomité vurderte nå i år at man heller ikke kunne sende en familie fra Kiribati tilbake ved tvang til land som trues så umiddelbart av klimakrisen.

Flyktningstatus er strengt regulert. FN-definisjonen gjelder mennesker som er forfulgt på spesifikt grunnlag: Rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller gruppemedlemskap. Å måtte forlate hjemlandet på grunn av økologisk krise dekkes ikke av denne definisjonen. Men hva slags rettigheter skal de da ha? Det diskuteres i internasjonal rett.

Grunn til å frykte

Om flyktningdefinisjonen ikke treffer, har de klimafordrevne sine menneskerettigheter som oss andre. Men hvordan kan vi innfri retten til liv?

Det er et stort paradoks at mange av dem som er skeptiske til innvandring, også er skeptiske til klimaomstilling. Kanskje handler det om en mer dyptgående motstand mot endring, enten uvilje, bekymring eller frykt for at verden ikke lenger skulle være som før.

Akkurat det har vi jo grunn til å frykte – for det er den ikke. Noe av det viktigste vi kan gjøre for en mest mulig stabil verden der folk i minst mulig grad drives på flukt, er å bekjempe klimaendringene og bidra til klimatilpasning der endringene allerede rammer.

Suketu Mehta, som selv kan følge familiens migrasjonshistorie fra India via Kenya og Storbritannia til USA, skriver om hvordan alt henger sammen med alt i boka Dette er også vårt land: «Vi migranter har ikke kommet for at vi skal betale tilbake noe. Vi kommer som kreditorer. Vi driver inn gjeld. Vi kommer fordi vi ikke har noe valg: Man har gjort vår del av verden ubeboelig, gjennom kolonialisme, krig og nå sist, gjennom klimaendringer.»

Ingen kan kreve at mennesker skal bli værende der det blir ulevelig.