Den nye trenden, som nå unektelig viser seg i mange land, er at nasjonalismen, i form av en tilbakevending til nasjonalstaten, likevel er den mest effektive modell å organisere et samfunn på. Storbritannias Brexit er et eksempel på det.
Dette faktum får meg til å tenke tilbake med vemod og litt beundring på mine gamle, troende foreldre, som nærmet seg støvets alder da Norge i 1970-årene første gang i valg skulle avgjøre sitt forhold til Europa. De var, ulik sin relativt unge sønn, lei seg da resultatet ble «Ja til EØS» i 1973. En av dem var fremdeles "ved sine fulle fem" da Norge for annen gang i valg i 1994 skulle avgjøre landets tilknytning til EU. Jeg minnes hvordan min 95-år gamle mor, med bare 7-års skolegang, men med 70 års bibelstudium hjemme i sin stue, formante meg med løftet pekefinger, og på bibelsk grunn, å stemme «Nei til EU». Under tvil gjorde jeg ikke det.
På slutten av 1990-tallet var jeg fremdeles medlem av «Europabevegelsen», som stortingsmann Halgrim Berg hadde overtalt meg til å bli medlem av. Han har jeg alltid lyttet til. Som historielærer mente jeg å ha bedre innsikt i hva som tjente Norges interesser enn min gamle, uskolerte mor. Det var en tid med mange nasjonale motsetninger på Balkan like etter Jernteppets fall i 1989. Et forenet og utvidet Europa fra Atlanterhavet i vest til Stillehavet i øst ville være den beste garanti mot fremtidige kriger, var min naive overbevisning. Så feil kan man ta.
På tross av EUs mange velsignelser for sine 12 medlemsstater, ser jeg nå, etter selv å ha nådd støvets alder, at et nøyere studium av Bibelens anvisninger om nasjonale grenser, bekrefter mine «salige foreldres» politiske oppfatning. De hadde sett noe i Skriften som hadde gått meg hus forbi. Sverige gikk inn i EU samme året son Norge sa nei til EU-medlemskap, og har vært nødt til å ta imot så mange flyktninger som Brussel bestemmer. Det har de gjort, og "lydigheten" er i ferd med å rive både Sverige, Tyskland og flere andre europeiske land i stykker.
Storbritannia greide å rive seg løs fra favntaket i 2019. Norge har lykkeligvis vært herre i eget hus hele tiden etter at flyktningene oversvømte Europa i 2015, og har dessuten hatt en flyktning- og innvandringsminister, som ikke har fått politisk betalt for sitt klarsyn, når det gjelder nasjonalstatens suverene selvbestemmelsesrett på sentrale områder.
Sylvi Listhaug fortjener kanskje å få en like sentral plass i norsk historie som Gro Harlem Brundtland har fått, ikke for det hun har sagt, men for det hun har gjort.