Bibelen sier noe om nasjonalstaten.

Den nye trenden, som nå unektelig viser seg i mange land, er at nasjonalismen, i form av en tilbakevending til nasjonalstaten, likevel er den mest effektive modell å organisere et samfunn på. Storbritannias Brexit er et eksempel på det.

Dette faktum får meg til å tenke tilbake med vemod og litt beundring på mine gamle, troende foreldre, som nærmet seg støvets alder da Norge i 1970-årene første gang i valg skulle avgjøre sitt forhold til Europa. De var, ulik sin relativt unge sønn, lei seg da resultatet ble «Ja til EØS» i 1973. En av dem var fremdeles "ved sine fulle fem" da Norge for annen gang i valg i 1994 skulle avgjøre landets tilknytning til EU. Jeg minnes hvordan min 95-år gamle mor, med bare 7-års skolegang, men med 70 års bibelstudium hjemme i sin stue, formante meg med løftet pekefinger, og på bibelsk grunn, å stemme «Nei til EU». Under tvil gjorde jeg ikke det.

På slutten av 1990-tallet var jeg fremdeles medlem av «Europabevegelsen», som stortingsmann Halgrim Berg hadde overtalt meg til å bli medlem av. Han har jeg alltid lyttet til. Som historielærer mente jeg å ha bedre innsikt i hva som tjente Norges interesser enn min gamle, uskolerte mor. Det var en tid med mange nasjonale motsetninger på Balkan like etter Jernteppets fall i 1989. Et forenet og utvidet Europa fra Atlanterhavet i vest til Stillehavet i øst ville være den beste garanti mot fremtidige kriger, var min naive overbevisning. Så feil kan man ta.