I dag er Norge bare et sår

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Skribent og aktivist

Da jeg endelig orket lese din tekst, Tonje ble jeg overrasket, for så vant som jeg var til rimelig og urimelig kritikk, kunne jeg aldri tro at noen hadde forstått meg så bra. Hva var det som fikk deg til å forstå meg rett? Og til å huske meg når alle andre som levde nær meg misforstod og senere glemte? Vi har jo aldri møtt hverandre. Kanskje er det avstandens velsignelse som gjør at du ser klarere enn mer engasjerte personer, mange av dem har sviktet både meg og sine idealer, og tør ikke se det klare bildet.

LES MER: Tonje Gjevjon: «Sara Mats Azmeh Rasmussen var en krevende samfunnsdebattant. Hvorfor klarte vi ikke holde på henne?»

Jeg var en innvandrerdukke

Jeg hadde bestemt meg for aldri mer å kommentere noe i norsk offentlighet. Men - det er kanskje ikke så feil med en siste påminnelse, ikke om min person, hvem er jeg i den store sammenhengen. Men en påminnelse om at Norge ikke er lett å leve i om man ikke er født i Gudbrandsdalen. Jeg ser det klarere nå som alle uvesentlige detaljer er skrelt av. Jeg valgte nemlig å pakke og dra fordi jeg nektet å være en annenrangs borger, og en innvandrerdukke i media istedenfor den kvalifiserte kulturskribenten jeg mener bestemt at jeg var.

Når debattklimaet stadig beskriver oss innvandrere som et problem og en kostnad, når de beste blant oss likevel ikke får en rimelig karriere, da vender mange blikket bort, mot hjemlandet. Alle gjør det ikke på den dramatiske måten jeg gjorde, de river ikke pass og statsborgerbrev og forlater landet for godt. Men jeg forstår dem bedre nå, de som blir mindre interessert i å se Dagsnytt Atten.

Mange innvandrere velger tryggheten, jeg valgte integriteten.

Jeg velger Syria

Sosial og økonomisk integrasjon er veldig komplekst, selvfølgelig, men fra individets perspektiv er det ganske enkelt. Det finnes et land i verden der han eller hun ikke er et problem og en kostnad, men en borger på godt og vondt. Og selv om det i mitt tilfelle er et Syria som ligger i ruiner og som har gjennomgått århundrets tragedie, velger jeg katastrofelandet fremfor Norge som topper alle lister på fred, velstand og lykke.

Det som skjedde i Norge fikk meg til å «flytte tilbake hjem». Jeg venter bare til mine svenske barn blir myndige med å reise dit jeg kom fra en sommerdag i 1995.

Norge er et sår

Min ambisjon er ikke lenger å bli norsk forfatter, en beskjeden versjon av Josef Conrad. Nå leser jeg arabiske aviser, skriver på arabisk, og er aktivist på den syriske virtuelle gaten. Jeg jobber med en dokumentarbok om det syriske regimets politiske fanger, og vil slik bidra til å registrere en viktig og mørk periode i mitt lands historie. I fremtiden håper jeg å skrive mange bøker på arabisk.

Norge er bare et minne og et sår.

Forsøk å ta bedre vare på dem som fortsatt har tro på norsk demokrati og humanisme.

Stockholm, 28.11.2019

LES OGSÅ:

[ Mannen som angrep koranbrenneren hylles som en helt ]

[ Måtte skille seg for å bli Danmarks første kvinnelige imam ]

[ Dansker hisser seg opp av kvinnelig imam på prekestolen ]

---

Fakta:

---