HVILKEN ELEFANT?

Etter å ha sett høringen i Stortinget 5.november, med hovedfokus på konverteringsterapi, har jeg undret meg spesielt over følgende: I den åpne høringen, deltok en homofil mann fra et muslimsk miljø. Han var svært opprørt over det han hadde vært utsatt for av trusler, trakassering og forsøk på tvangskonvertering i sitt muslimske miljø. Så hvorfor går slike miljø «under radaren» når temaet diskuteres? Hvorfor var ikke en imam representert fra det muslimske miljøet i den påfølgende NRK-debatten?  Hvorfor tør/vil ingen kirkeledere, politikere og andre som engasjerer seg med sterke følelser rundt temaet, stille kritiske spørsmål til et slikt religiøst miljø? Det er kjent at homofile, i muslimske land, blir drept ved å  kastes ut for høye bygninger, eller fengslet. Er det ikke da viktig å ta et oppgjør med ulike former for trakassering også i Norge? Nei, tydeligvis ikke. I stedet for å se nærmere på hvordan homofile blir presset og forsøkt tvangskonvertert i vårt eget land, blir kun konservative kristne målskiven for kritikk. De kan man visst herse med som en "ufarlig" gruppe. Og her refereres det spesielt til et miljø som i respekt og kjærlighet er på tilbudssiden for alle type mennesker som ønsker hjelp til å bearbeide sår som livet har gitt. Fra dette miljøet blir nå en raus, empatisk fengselsprest truet med å miste jobben; en mann med høy kompetanse i sjelesorg og mellommenneskelige relasjoner. Han blir gjort til syndebukk i en kritikk som kanskje burde rettes i en helt annen retning. Jeg har aldri sett noen som har berørt dette paradokset! I stedet har jeg som kirkepolitiker, sett stor berøringsangst i forhold til kritikk i andre retninger enn mot konservative kristne. Elefanten heter kanskje islam? Jeg snakker åpent også om slike tema med mine muslimske venner. De våger å være kritiske til eget religiøst miljø. Hvorfor er dette tabu i vår offentlige debatt?