I Norge mangler vi en kritisk debatt om adopsjon. Vi snakker lite om hvordan adopterte har blitt offer for imperialisme, rasisme, «hvit frelser-kompleks» eller brudd i barnets tilknytningsprosesser.
Disse temaene er komplekse og vanskelige å snakke om. Adopsjonsforeningene har ikke har satt dem på agendaen, og de er som så godt som utelatt i den offentlige samfunnsdebatten.
Tilbakevendende spørsmål
Selv er jeg kunstner og utenlandsadoptert, og har et brennende ønske om å få i gang en kritisk debatt rundt adopsjon. Det har foreløpig resultert i videoverket «The Only Story» som jeg debuterer med på Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i år. Jeg kaller kunsten min «et moderne folkeopplysningsarbeid». Det stadig tilbakevendende spørsmålet er: «Hvem er det egentlig som forteller min historie?».
Solskinnshistorien
Vi må utfordre vårt syn på adopsjon som en «solskinnshistorie»: Et stakkars, ensomt barn som ikke har en mor og en far. Heldigvis finnes det noen der ute. Et par som virkelig ønsker seg barn. Det ensomme barnet blir reddet fra sin grusomme skjebne. Det får en ny start og lever lykkelig alle sine dager.
Denne solskinnshistorien preger det norske synet på utenlandsadopsjon. Den er godt ment, men den er en voldsom forenkling. Den legger dessuten unødvendige bånd på den adopterte, for den skaper en forventning til oss: Vi er blitt reddet, og for det må vi vise takknemlighet.
Et «fødselssår»
Solskinnshistorien skygger dermed helt for de problematiske konsekvensene rundt adopsjon.
Psykologen Nancy Newton Verrier har jobbet med adopsjon i mange år. Hun har skrevet boken The Primal Wound. Hun kaller atskillelsen mellom barn og biologisk mor for «the primal wound», altså et primalsår. Hun argumenterer for at den formen for brudd påvirker omtrent alt i et menneske.
Dette er viktige problemstillinger jeg mener vi må sette på dagsordenen. Vi må avdekke gammelt tankegods og forbedre et utdatert system og syn på adopsjon.
For hvordan kan en egentlig forsvare at man «kjøper» et barn? Hvordan kan en si at dette barnet ikke tar noe skade av å bli tatt ut fra sine vante omgivelser og omsorgspersoner, selv om det er barnehjemsansatte eller fosterforeldre med mindre midler enn oss her i Norge? Hvordan kan man tro at en kan rive opp alle røtter uten at det får konsekvenser?
Mitt sorte hull
Min bakgrunn som adoptert har resultert i at jeg i min kunstneriske praksis alltid har vært opptatt av eksistensielle spørsmål som «hvem er jeg», «hvor kommer jeg fra» eller «hva er meningen med min eksistens». Omstendighetene rundt min opprinnelse, hva som skjedde med meg rett etter at jeg ble født og hvorfor min mor valgte å forlate meg, er et sort hull.
Men jeg tror på at kroppen husker, uten ord, og det skaper grobunn for det som har blitt mitt sorte hull. Andres valg har blitt ekko i mitt liv. Ekkoet har slitt hull på sjelen, det har revet i hjertet mitt. Mitt sorte hull har vokst til sinne. Sinne har blitt til raseri. På et punkt har jeg nesten ikke hengt sammen, jeg har mistet meg selv.
Slike følelser og utfordringer løser en ikke ved å gi adoptivbarnet en bok om hjemlandet eller ved å henge opp noen suvenirer på en vegg. Dette må det være åpenhet rundt, det trengs og snakkes om. Det trengs forskning og målbare, håndfaste fakta.
Må våge å snakke
Problemstillinger som omhandler avvisning, røtter og utseende kan nemlig bli ekstra utfordrende for adopterte og spesielt utenlandsadopterte. Vi har en gang blitt avvist og den avvisningen setter spor. Vi blir i adopsjonsprosessen fratatt vårt opprinnelige navn, fødselsattest og pass. Vi mister på den måten dokumentasjonen på våre røtter. Det resulterer i at vår formelle identitet ikke matcher utseendet vårt, og vi blir ekstra sårbare for rasisme.
Hadde samfunnet vårt våget å være ærlig om utfordringene utenlandsadopterte og adoptivforeldre møter, kunne kanskje adopsjonssystemet tilbudt oss et støtteapparat. Til dags dato eksisterer ikke det.
Men vi trenger et støtteapparat for både adoptivforeldre og adoptivbarn. Vi trenger et sted å gå til dersom det skulle oppstå et behov for hjelp. Et sted der de som jobber har spesialisert kompetanse på vår situasjon.
Tenk om dette kunne bli normalen og ikke unntaket. Tenk om en kunne blitt tatt på alvor som adoptivbarn istedenfor å bli møtt av et helt storsamfunn som anser deg som «heldig» og at «du burde være takknemlig». Ikke minst å treffe og snakke med andre likesinnede, slik at en føler seg litt mindre alene eller rotløs.
Vi trenger røtter
Jeg leste nylig om maoriene på New Zealand. De sier: «Hvis du ikke har adgang til slektshistorien din, så er du ikke et menneske. Da eksisterer du ikke.»
Det slo som en knyttneve i magen. Det jeg hadde følt på i hele min barndom, det hullet, tomrommet, søken etter svar, stod plutselig der, svart på hvitt. En trenger røtter!
Uma Feed Tjelta
Scenekunstner og utenlandsadoptert
LES MER: «Adopterte er en usynlig minoritet som lever med angsten for rasisme»
LES MER: Adopterte mener rasismen øker: – At Manshaus drepte sin stesøster dysses ned