Vil den norske solskinnshistorien om adopsjon til livs

For noen uker siden skrev Vårt Land om hvordan adopterte i Norge opplever stadig mer rasisme. Men et annet aspekt ved debatten om rasisme og adopsjon har vært mer framtredende i Sverige og Danmark, og mindre her til lands.

Uma Feed Tjelta er en av dem som vil utfordre til en debatt omkring adopsjon hun mener vi har unnlatt å ta i Norge. Det handler om å problematisere rasisme og adopsjon fra utlandet på et mer strukturelt nivå. Kunstneren stiller for tiden ut videoverket The Only Story på høstutstillingen i Oslo.

– Det er ikke engang gløttet på døra for å snakke om det. Det er bare solskinnshistorien som gjelder, sier Tjelta.

Redd for å såre adoptivforeldrene.

Tjelta peker på hvordan situasjonen på 70-tallet, da svært mange barn ble adoptert fra Korea, var en annen enn i dag. Fra å være et svar på et behov, har flere begynt å omtale det som en industri. I dag er kanskje ikke problemet i adopsjonslandene så mye fattigdom, men heller mangel på sosiale støtteordninger til blant annet alenemødre, mener Tjelta.

– Man har snakket om de adopterte barna som «de mest ønskede» og «de heldigste», sier hun.

Tjelta mener man har vært redd for å såre adoptivforeldrenes følelser ved å peke på problemene ved internasjonal adopsjon.

– Man må kunne si: Vi vet at det ble gjort i god vilje, men i dagens samfunn vet vi mer, og har lært.

Én ting Tjelta peker på som problematisk er det som gjerne kalles «det hvite frelserkomplekset»: et slags kolonialt syn på den hvite manns plikt til å hjelpe, uten å ta inn over seg tapet av kulturell identitet og tilhørighet det adopterte barnet kan oppleve.

I tillegg argumenterer adopsjonskritikerne med at fjernadopsjon kan ses som en gal prioritering i møte med reelle utfordringer i landet der barnet er hentet. I stedet for å bruke midler på å bekjempe fattigdom, som har ført til at foreldre har sett det som nødvendig å gi fra seg barna sine, er man med på å opprettholde et system som ikke fungerer.

LES MER: Adopterte opplever økt rasisme

Kritikk vokser blant adopterte

Adopsjonsforsker Lene Myong bekrefter at kritikken mot det hun omtaler som transnasjonal adopsjon har vært sterkere og mer framtredende i Sverige og Danmark enn i Norge, inntil nå.

Myong er selv dansk med adopsjonsbakgrunn fra Korea. Hun arbeider nå ved Universitetet i Stavanger.

– Jeg kan se at det skjer mye blant norske adopterte nå.

– Det er fra dem at kritikken kommer?

– Ja, de transnasjonalt adopterte her i Norge er selv i gang med å formulere en viktig kritikk av fenomenet, og de utgjør sterke stemmer i debatten, som må lyttes til. Kritikken er tildels et produkt av internasjonale nettverk og kunnskapssutvekslingen mellom transnasjonalt adopterte som har skjedd på bakgrunn av at mange har reist tilbake, og i noen tilfeller blitt gjenforent med sine opprinnelige familier. Den politiske mobiliseringen henger derfor sammen med at adopterte har fått ny og kritisk kunnskap om landene de har blitt adoptert fra og om adopsjonssystemet.

Myong understreker at det ikke er ny viten at det har pågått adopsjonspraksiser i strid med loven, at identiteter har blitt forfalsket, og at noen har profittert på adopsjon. Hun mener allikevel at problematiseringen av adopsjon fra utlandet i norsk sammenheng nå er på vei mot den bredere offentligheten.

Kansellerer alternativer

– Én ting er problemer i systemet hos adopsjonslandet, en annen er synet på adopsjon fra andre land som symptom på en strukturell rasisme?

– Jeg pleier å formulere det som at fenomenet transnasjonal adopsjon er en effekt av ulikhet og strukturell rasisme. Man kan si at transnasjonal adopsjon avspeiler hvordan land som Norge, Sverige og Danmark har prioritert hvite statsborgeres adgang til foreldreskap framfor å støtte sårbare barn og familier på andre måter.

– Hvilke familier prioriteres? Det er ikke slik at den norske stat gir et tilbud til sårbare familier i sør om at de for eksempel kan flytte til Norge og få støtte, sier Myong.

– Man kan få inntrykk av at det ikke finnes alternative løsninger for barna som adopteres. Har vi for lite kunnskap om hvordan situasjonen deres egentlig er?

– Det eksisterer i alle fall et sterkt bilde av at adopterte hadde dødd eller fått dårlige liv om ikke de ikke ble reddet av den norske stat. Det har fungert som et legitimeringsargument som har gjort at all diskusjon rundt alternativer på forhånd har blitt utelukket og kansellert. Det er en fortelling som gagner ideen om den norske stat som velgjører i verden. Det er denne unyanserte, selvfeirende fortellingen om adopsjon som flere nå forsøker å slå hull på.

LES MER: Håndhilsenekt og henrettelser

Det etiske alternativet

Myong trekker også fram at adopsjon i land som Sverige, Norge og Danmark har blitt fremhevet som det gode alternativet til assistert reproduksjon.

– Har fortellingen om adopsjon som det gode alternativet, vært spesielt sterkt fra kristent hold?

– Jeg har ikke forskning eller tall som viser dette i Norge. Men store deler av det transnasjonale adopsjonssystemet har vært grunnlagt og promotert av evangeliske, kristne organisasjoner, som samtidig har motarbeidet retten til abort.

Barnløshet er en av de største motivasjonene for adopsjon, forteller Myong, og adopsjon, også på tvers av landegrenser, har i stigende grad blitt framstilt som det etiske alternativet til surrogati og visse former for assistert reproduksjon.

LES MER: Rasismen rammer overalt – også adopterte