Dette intervjuet publiseres få dager før foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB) skal feire sitt hundreårsjubileum og i den anledning publiserer et jubileumsskrift med tittelen Klassisk tro – kirke i endring. Det er vel en stund siden FBB kunne regne med å sette dagsorden på MF. Men at MF publiserer dette intervjuet akkurat nå, kan jo se ut som et ganske vellykket markedsføringstiltak på FBBs vegne. Det får vi da bare takke for.
Dette er en debatt som lett fanges av skinnuenigheter, fordi det er noen grunnleggende premisser her jeg tror ingen av oss er uenige om. Kristen tro har både et innhold og definerende praksiser. Tro på Jesus som Guds Sønn og verdens Frelser er utvilsomt sentralt. Den er knyttet til bibellesning og bibelutleggelse, dåp, nattverd og bønn, og presiseres ved hjelp av refleksjoner om inkarnasjon, treenighet, menneskesyn og frelsesforståelse. Det er få kristne gjennom historien som ikke ville være enige om dette. Videre er teologi utvilsomt et fag som, lik alle andre historisk orienterte fag, har sine klassikere. I vår teologiske tradisjon er det tenkere som Augustin, Thomas Aquinas, Luther, Kierkegaard og Bonhoeffer. De er klassikere, ikke fordi de er enige om alt, men fordi de reflekterer over de problemstillinger jeg ovenfor har antydet på måter som er innsiktsfulle og derfor er referansepunkter for debatten. Når det forstås på denne måten, er det helt udiskutabelt at det fins klassisk kristen teologi.
MF-læreren, førsteamanuensis John W. Kaufmanns poeng, slik jeg oppfatter det, er imidlertid at dette, som jeg vil tro han ikke er uenig i, må balanseres med at vi ikke har rett til å sette oss til doms over noens status som kristne. Vi må respektere dem som kristne som sier de er det, og derfor har alle teologiske synspunkter som gjennom historien har blitt framsatt av kristne, krav på å bli tatt på alvor. Da blir bildet nokså mangfoldig, og vi må ikke snakke om klassisk teologi og en klassisk kristendomsforståelse på en måte som dekker over dette mangfoldet.
Fra en side sett er dette selvsagt helt riktig. Men også her er det mer å si. Ingen kirke har, når det gjelder spørsmålet om hva den selv står for og forkynner, nøyd seg med å konstatere at det fins et teologisk mangfold. Alle kirker vil, gjennom sin liturgi og sin trosbekjennelse, si noe om hva som oppfattes som bærende elementer i den kristne tro. Alle menigheter i Den norske kirke gjør det hver søndag. Og det man da ustanselig gjentar, er nettopp en bestemt forståelse av de gitte og sentrale problemstillinger, blant annet ved å framsi sentrale bekjennelsestekster som nettopp av den grunn med rette må kunne betegnes som klassiske. Dette lukker selvsagt ikke den teologiske debatten, men det gir den noen tydelige føringer for dem som ønsker å arbeide med teologi som skal være kirkelig relevant.
Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, går imidlertid ett viktig skritt videre i sin forståelse av denne problemstillingen. Her hevdes det at det som gjør kirken til kirke, er det kirken alltid har gjort, konkretisert til evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning, mens det som problematiserer og skaper splittelse, er det som er lagt til etterpå. Kirken har, helt fra Peters pinsepreken, hatt en læremessig identitet. Det betyr ikke at alle alltid har sagt det samme, eller at det skal etableres noe krav om full teologisk uniformitet. Men det betyr at de lærepunkt som er utviklet i ettertid, og som ikke med rimelighet kan gjøre krav på å være presiseringer av det kirken alltid har lært, ikke kan gjøre krav på felleskirkelig, økumenisk legitimitet. For Confessio Augustanas underskrivere dreier det seg blant annet om fornektelse av barnedåpens gyldighet, å nekte å gi lekfolket nattverdvin og å nekte prester å gifte seg. Fem hundre år senere er det nye ting som er blitt føyd til på listen over hvilke krav kirken må leve opp til om dens virksomhet skal anses som tilfredsstillende. Poenget er imidlertid ikke de konkrete eksemplene, men at det er dypt problematisk å operere med stadig nye krav som må tilfredsstilles for at kirken skal gjelde som katolsk eller allmenn i bekjennelsens betydning.
Når vi i dag snakker om klassisk kristen teologi, tror jeg ofte det er dette vi tenker på. Kirken har en læremessig identitet som det er mulig både å gjengi og å drøfte. Det er imidlertid viktig at vi gjøre det på en slik måte at vi ikke kommer i skade for å etablere tilleggskriterier for hva det vil si å være kristen som bryter med det som er det kristne trosfellesskapets fundament. Forstått på den måten er spørsmålet etter klassisk kristen teologi og tenkning en helt sentral problemstilling. Så lenge vi er enige om det, får vi heller leve med at svaret på hva klassisk teologi er, kan utformes på litt ulike måter.
Knut Alfsvåg
Professor VID/MHS
Formann FBB