Våre politikere står nå overfor to valg: Enten bringer vi barna hit, noe som innebærer at de kan få den hjelpen og rehabiliteringen de har rett til og behov for. Eller vi lar barna bli, noe som innebærer at de forblir skadelidende og meget mulig mister livet.
Maktkamp får forrang
De aller fleste er nå enige om at barna må hentes. De er norske borgere i livsfare - og det er norske myndigheter som er nærmest når det gjelder muligheten til å oppfylle barnas rett til liv og beskyttelse.
Men selv når sårbare barn som er ofre for krig desperat trenger hjelp, selv når bildene av magre, syke søsken presenteres daglig i mediene, selv når samlede fagmiljø gir helt klare anbefalinger om hvordan hjelpen bør gis, har vi fortsatt politikere i dette landet som tilsynelatende mener at politikk og maktkamper må få forrang når barnas skjebne skal avgjøres. De mener barna skal skilles fra mor.
Ingen hjemmel
Forslaget om å la mor bli igjen er ikke tilrådelig ut fra hensynet til barnet. Barna må hentes sammen med mor. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
For det første: Det finnes ingen juridisk hjemmel som muliggjør en løsning der kun barna hentes. Norske myndigheter har ikke lov til å reise til Syria eller Irak og ta barna bort fra sine mødre. Et eventuelt samtykke fra mor vil ikke anses som gyldig når det gis under press.
Barnets behov
For det andre: Det er menneskerettslig mildt sagt problematisk å skille barn fra sin omsorgsgiver uten å ha vurdert barnets behov og mors omsorgsevne. Slike vurderinger må baseres på grundige, faglige utredninger foretatt av sakkyndige psykologer, barnevern og jurister. Barn har en rett til familieliv. Denne retten har de uavhengig av mors handlinger og holdninger. Denne retten har de også dersom mor skal sone i fengsel. Å kun hente barnet, bryter med barnets grunnleggende rettigheter.
Barn i krig
For det tredje: Internasjonale anbefalinger har helt siden andre verdenskrig vært tydelige på at barn i krig bør evakueres sammen med sine omsorgsgivere. Anbefalingene bygger på erfaringer man har med barns reaksjoner og behov i krisesituasjoner, samt kunnskap om hvilken betydning nære relasjoner har for å skape trygghet, forståelse og stabilitet for barnet.
Overgangen til nye omgivelser og etableringen av nye relasjoner her i Norge kan også skje gradvis og med støtte fra omsorgspersonen. Dette blir særlig viktig dersom mor skal pågripes og eventuelt sone en dom. La meg minne om at mor er det eneste disse barna har. De kjenner ingen annen virkelighet, enn den der mor inngår.
Syke barn
For det fjerde: Disse barna er syke, underernært og skadet. Når barn mottar helsehjelp her i Norge, har de en rett til å ha med seg sine foreldre. Det er det gode grunner for. Foreldrene kan bidra med trøst og støtte, de kan representere en form for normalitet og stabilitet i en utrygg og ukjent situasjon. Barns rett til å ha med seg omsorgsgiver bør være særlig viktig å oppfylle for barn som er så sårbare som disse det her er snakk om.
Barnets beste
For det femte: Det er barnets beste som skal ligge til grunn dersom man skal skille barn fra sine foreldre. Vi kan ikke ta for gitt at det vil være best for barnet å ikke ha kontakt med sin mor. Vi vet ingenting om hennes omsorgsevne. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og en slik vurdering må skje innenfor andre rammer enn det disse leirene kan tilby.
Denne saken må håndteres ut fra fagkunnskap og medmenneskelighet. Beskyttelsen av barn må ikke knekkes under politiske forhandlinger.