Ingenting markerer norsk identitet så klart og entydig som det korsmerkede flagget. Det fyller Karl Johan på 17. mai, og våre idrettsstjerner svøper seg i det etter internasjonale seiere.
Vårt statsoverhode er også identitetsskapende for oss. Han som er døpt, konfirmert, har inngått ekteskap og er blitt signet til sin gjerning innenfor rammen av Den norske kirke.
Den norske kirke er da også allestedsnærværende i vårt samfunn. Overalt treffer du på kirkebygg som minner om at du tilbys kirkelig betjening, hvor du enn måtte befinne deg.
Lovfestede verdier
Alt dette er ikke bare gitt, det er også lovfestet at det skal være slik. Flaggloven sier at flagget skal være «høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors». Grunnloven sier at Kongen alltid skal vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen. Der heter det også at Den norske kirke fortsatt skal være vårt folks kirke. Det innebærer at den skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor en bor, uavhengig av hvem en er.
I det nye forslaget til Lov om tros- og livssynssamfunn kan en få inntrykk av at alt dette er glemt. Her sies det mye vakkert om verdien av tro og livssyn. Men det er likesom likegyldig hva slags tros- eller livssyn det dreier seg om. «Religion og tro har stor samfunnsskapende kraft», heter det, «først og fremst fordi de skaper fellesskap». Og slike fellesskap er viktige kultur- og verdibærere ettersom de gir identitet og tilhørighet.
I forlengelsen omtales de verdiene som de religiøse fellesskapene oppebærer, som så allmenne at de kan utmyntes i samhandlingsprinsipper som alle kan dele. Så som menneskerettighetene.
Den jødisk-kristne arven
Men er det så enkelt? Er menneskerettighetene uttrykk for religiøse fellesverdier? Og dernest: Uttrykker de på en fyllestgjørende måte det samfunnsmessige verdigrunnlaget som vi ønsker oss?
Habermas, som blir sitert i proposisjonen, synes ikke å mene det. Han avleder menneskerettighetene eksplisitt fra den jødisk-kristne arven, sammen med en rekke andre verdier, som han sammenfatter under betegnelsen egalitarian universalism. Disse universelle likhetsidealene er uløselig forbundet med frihets- og solidaritetsideal. Dessuten dreier det seg om langt mer enn fine, men ganske så uforpliktende talemåter. Den jødisk-kristne tradisjonen har alltid forutsatt et normativt: «Du skal …!»
Det er disse verdiene, ikke generelle betraktninger om fellesskap i sin alminnelighet, som grunnloven henviser til når det heter at verdigrunnlaget fortsatt skal hentes fra den kristne og humanistiske arven.
Et åpnet samfunn
Det er altså ikke slik at enhver tro og ethvert livssyn gir det samme verdigrunnlaget. Det finnes mange verdigrunnlag. Ett av dem er forankret i den kristne og humanistiske arven. Det er dette som ifølge grunnloven er vårt. Skal vi ta den på alvor, må vi altså manøvrere annerledes i det vanskelige landskapet som har med tro og livssyn å gjøre enn det proposisjonen gjør.
Akkurat nå er det viktigere enn noensinne at vi blankpusser vårt felles verdigrunnlag. Vi trenger det i møte med andre tros- og livssyn, aller mest i alle integreringsdebattene, hvor det er så krevende å holde skitt og kanel fra hverandre. Men vi trenger det minst like mye i møte med alle de skremmende globale utfordringene som ligger foran oss. For det er ikke til å komme forbi at vi som nasjon har gjort så lite vi kan med alt som går galt. Det er som om vi famler oss av sted i en evig ørske, halvt bevisstløse, nesten uvitende om hvem vi er.
I en slik situasjon kreves besinnelse på egen identitet. Vår kristne identitet. Som har egalitarian universalism som et av sine fremste kjennetegn.