Ordet kritikk har en utpreget negativ valør, og vekker et spesielt ubehag blant en del konservative troende, spesielt i den offentlige samtalen om religionskritikk, mer spesifikt, islamkritikk. Islamkritikk assosieres ofte med muslimfiendtlighet og et sekulært ståsted. Dette er en kontraproduktiv tilnærming, som skaper flere problemer enn løsninger. Den kritiske metode er bedre enn sitt negative rykte: etymologisk sett er ordet kritikk avledet av det greske ordet krinein, som blant annet betyr å sondre, avgjøre, undersøke og atskille. Kritikk er med andre ord en mental aktivitet som skal regulere handling og tenkning, og skille mellom det sunne og usunne (jf. Kants kritiske filosofi).
Kritisk metode
Kritisk tenkning innebærer en aktivitet hvor en inntar et metaperspektiv. Sagt annerledes, det innebærer å undersøke på hvilken måte mennesker tilnærmer seg ulike fenomener. Den kritiske metode bør ideelt sett føre til en utvidelse av tankens mulighetsrom. Gjennom denne metoden blir vi bevisste overfor aspekter ved eksisterende tankemønstre og praksiser som er nye, og/eller skadelige. Derfor kan det sies at kritikk ikke er en ren negativ praksis (å rive noe ned), men snarere en kognitiv modus som bør munne ut i mer positive tankesett og handlingsmønstre.
Kritikkens viktighet i religion
En intelligent og inviterende religionskritikk av usunn og umoden religiøsitet er et nødvendig motstykke til religiøs dogmatisme. I tankeløs konformisme, oppstår en form for umyndiggjøring og stagnering av troende i deres tanke- og handlingsliv.
Konstruktiv kritikk av religiøse praksiser blir nødvendig når især tre fundamentale psykologiske grunnbehov ikke er tilstede: (1) behovet for positiv anerkjennelse, (2) behovet for mestringsfølelse, og (3) personlig autonomi.
Alle mennesker, uavhengig av alder og kjønn, har et iboende behov for å høre til et positivt fellesskap og et sunt nettverk som anerkjenner deres individualitet og således opplevelsen av å være til. Hvis religiøse dogmer eller praksiser bidrar til ekskludering og fremmedgjøring, bør disse elementene kritiseres. Religiøse praksiser eller dogmer som medvirker til å svekke et menneskets mestringsfølelse, bør også være gjenstand for kritikk. Det tredje punktet omhandler myndiggjøring; å leve ett liv snarere enn et annet. Undertrykker og svekker religiøse forestillinger menneskets autonomi, er den simpelthen på kollisjonskurs med et basalt menneskelig grunnbehov, og denne praksisen skal og bør kritiseres på en måte som åpner opp for nye, psykologisk sunne perspektiver.
Kritikkens form og dens kontekst
Som nevnt ovenfor, problemet er ikke (religions)kritikk som sådan, men dens form og innhold. Altså, hvordan fremsetter en kritikk, og i hvilken kontekst?
Fra et psykologisk perspektiv er trygghet og anerkjennelse sentrale ingredienser i sterke relasjoner. Hvis f.eks. muslimer i det norske samfunnet føler fravær av grunnleggende aksept gjennom økt skeptisisme, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer oppleves negativt og vanærende for disse. Og dermed trigges en psykologisk ryggmargsrefleks, som bidrar til at utsatte muslimer konserverer usunn status quo, og derved motvirker de kreftene som prøver å synliggjøre de langt mer menneskevennlige sidene av religionen. Dette kan fort utvikle seg til en ond spiral av psykologiske tendenser som svekker tilliten mellom ulike grupper, og således en vesentlig forutsetning for et bærekraftig samfunn.
Fem sentrale punkter
En opplyst religionskritikk bør verne om især fem sentrale punkter:
1. Å tenke gjennom kritikkens intensjon: Altså, hva er siktemålet med, og behovet for, kritikken? Og, hvem er målgruppen? Det er viktig å være tydelig på dette for å unngå unyansert og upresis kritikk.
2. Evnen til desentrering: dette innebærer en mental evne til å erkjenne at ens eget standpunkt ikke kan anvendes et allmenngyldig perspektiv. Dette er en anti-fundamentalistisk innstilling.
3. Å unngå ad-hominem: istedenfor å angripe en folkegruppe eller et enkelt individ, bør kritikken forholde seg til den reelle saken.
4. Å unngå homogenisering: Istedenfor å klassifisere f.eks. muslimer og deres religiøsitet som homogent stoff, bør kritikken ta høyde for den enorme kompleksiteten som kjennetegner fenomenet religion.
5. Mentalisering av den andre: Dette innebærer i all korthet en evne til å se seg selv utenfra, og de andre innenfra. Derav uttrykket «To have mind in mind», og til å skjelne mellom indre og ytre sannheter. Dette innebærer også å føle empati med den andre: Når det som virker fremmed forsøkes å forstås innenfra, og en selv utenfra, kan man bedre være i stand til å fange opp nyanser og gråtoner, å forstå andres liv og atferd ut fra deres egne premisser. Dermed reduseres mulighetene for fordommer. Kritikk som bærer i seg mentalisering av den andre, er humaniserende, tolerant og åpen for nye forståelseshorisonter.
Om siktemålet er å demme opp for ureflektert og fundamentalistisk religiøsitet, som istedenfor å være oppbyggende har en nedbrytende effekt, bør en nøktern religionskritikk være hermeneutisk innlevende. Dvs. først å erkjenne det faktum at fenomenet religion ikke kan utslettes fra jordas overflate, og dermed tone ned en militant og krigersk holdning til religion. (jf. klassiske teser om religion som kollektiv vrangforestilling/nevrotisk og infantilt trekk/illusjon etc.). Religioner har vært, og vil være, mektige samlende krefter i troendes liv. Altså, religioner bidrar til å motarbeide kaos i menneskenes tilværelse og medvirker til å skape orden, et basalt menneskelig behov, religiøst eller ei. Det er også avgjørende for religionskritikken å stille riktige spørsmål for således å fremsette konstruktiv kritikk som troende kan ha nytte av i deres tanke- og handlingsliv. Å hegne om en slik konstruktiv-kritisk metode er på høy tid.
Først publisert hos nettstedet Utrop. https://www.utrop.no/plenum/ytringer/179192/?fbclid=IwAR0KEl4uPI2KjOlYS1MwkiOZZEros57QCsiy7EbJG4-Y8Usutrx1zmKbHi0