I en kommentar om problemene til KrFs leder Ropstad i Aftenposten 19.juli skriver Frank Rossavik at hans «egentlige problem er tapet av Den norske kirke». KrF er knyttet til den konservative delen av kirken, som har mistet sin innflytelse ved å komme i mindretall. Det er det Rossavik kaller de liberale som har overtatt. Men i beskrivelsen av situasjonen følger Rossavik en vanlig modell for radikale kritikere. Det virker som han mener at det er de konservative som er de «egentlige» kristne, og at Den norske kirke med sin ledelse, prester og biskoper har sviktet. Han hevder at de ikke lenger snakker om «samlivsetikk, moral og abort og knapt nok om tro.» Dermed skaper Rossavik inntrykk av at den «liberale kirken» har mistet sitt grunnlag, og at det ikke er noe innhold igjen.
Men dette stemmer simpelthen ikke! Kirken fortsatt å snakke om disse moralske spørsmålene, men på nye måter og med nye svar. Og Kirken snakker om tro og hva det er å være kristen, men bryter med de gamle skillelinjene mellom «kristen» og «ikke-kristen.»
SAMLIV OG VIGSEL FOR ALLE
Det var en grundig utredning om «Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» fra 2013 som la grunnlaget for å akseptere samliv og vigsel for likekjønnede par. Et flertall mente at Bibelen bygger på et patriarkalsk syn på ekteskapet som ikke lenger kan forsvares. I vår tid må ekteskapet bygge på kjærlighetsforholdet mellom mellom to mennesker, med vekt på «tillit, troskap og samhold livet ut». Det gir grunnlag for en felles etikk for heterofile og homofile, og flertallet av biskoper og Kirkemøtet gikk derfor inn for kirkelig vigsel for likekjønnede par.
ABORT DEBATT MED RESPEKT FOR KVINNER
Kirken snakker fortsatt om abort, men gjør det ikke til en kampsak slik Ropstad og KrF la opp til i regjeringsforhandlingene. I vinter kom Bispemøtet med en uttalelse der de minner om at kirken var en tydelig motstander av selvbestemt abort, for å verne det ufødte liv, da loven ble vedtatt på 1970-tallet. Men nå innser de at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog. Det er neppe tilfeldig at det er et bispekollegium med et flertall av kvinner som sier at kirken ikke tok inn over seg situasjonen for mange gravide kvinner og viste manglende forståelse for kvinners frigjøring og rettigheter.
I lys av situasjonen i samfunn der abort er forbuden, med livstruende, illegale aborter sier biskopene: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» Det betyr ikke biskopene mener abort er en lettvint løsning. De peker særlig på fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne som et særlig ansvar ikke bare for foreldrene men også for samfunnet, og fremhever at alle barn har et menneskeverd gitt av Gud. Dette er neppe å tie, men å bidra til en saklig og omsorgsfull samtale om abort.
KRISTENDOM PÅ NYE MÅTER: BISKOP KARI’S BLOGG
At prester og biskoper knapt nok snakker om tro, stemmer heller ikke. Men norsk kristendom er endring, bort fra en dogmatisk uttrykksmåte til nye former. Bloggen til Oslobiskop Kari Veiteberg for juli peker på flere trekk ved denne utviklingen. Hun holdt bibeltimer for 1000 deltakere på Korsvei-festivalen i Seljord. Korsvei er en økumenisk bevegelse for mennesker som vil leve som «Jesu disipler i vår tid.» Temaet i år var «Håpet har et ansikt». Veiteberg oppsummerer inntrykket slik: «å søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere.»
Å VANDRE SOM PILEGRIMER
Tidligere i måneden var Veiteberg med å feire Seljumanns-messe, minnedagen for Sta. Sunniva. Etter tradisjonen var hun en kristen kongsdatter fra Irland som kom i land på øya Selje i Nordfjord. Klosterruinene står enda, og er et pilegrimsmål på Vestlandet. Det største pilegrimsmålet i Norge er Nidaros med St. Olav, med mange merkede veier dit; men også de gamle kirkene i Valdres og flere andre kirker er mål for pilegrimer. Pilgrimsvandringer er blitt et nytt uttrykk for tro, for søken etter stillhet og ettertanke. Stedet vandringene går til har et klart kristent innhold, men de er åpne for alle, uten krav til bekjennelse.
BYMISJONEN SOM KIRKENS HJERTESLAG
Åpent er også Bymisjonssenteret på Tøyen i Oslo, der Kari Veiteberg var bymisjonsprest, og der hun deltok på en kveldsgudstjeneste i begynnelsen av juli. Dette er et senter for alle, særlig dem med en vanskelig livssituasjon, uavhengig av bakgrunn eller religion. Bymisjonen har i løpet av få år blitt etablert i 25 byer og driver institusjoner innen rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, psykisk helsevern og for prostituerte. Mange opplever Bymisjonen som kirkens sosiale hjerteslag, og i tillegg til ca. 2000 ansatte deltar ca. 4000 frivillige. Dette er kristendom i praksis, og peker på det som er fremtiden for Den norske kirke: konkret omsorg for mennesker og flere frivillige.
KIRKEMUSIKK SOM TRO OG KULTUR
På kveldsgudstjenesten i Tøyenkirken var Tuva Syvertsen, kjent musiker og hardingfelespiller, med å synge «Vår Far i himmelen», tonesatt av Andreas Utnem. De er eksempler på utviklingen av kirkemusikken i Norge, med ny musikk og nye typer instrumenter. Hvem skulle ha trodd at gudstjenestene i Slottskapellet i Oslo er preget av folkemusikk og at trekkspill erstatter orgel? Kirkene er steder for musikk av høy kvalitet, med mange dyktige kirkemusikere og kor, først og fremst med klassisk musikk i gudstjenestene. Men også kirkekonserter med ulike musikkformer er sentrale kulturbegivenheter på mange steder. Disse kulturformene formidler en kristen tradisjon og tro, selv om de ikke er direkte muntlig forkynnelse.
Å MØTE MENNESKER SOM JESUS GJORDE
Disse trekkene viser en kirke som har utviklet seg fra den konservative tradisjonen som dominerte til siste del av 20.århundre. Det var en kristendomsform som hadde omvendelse som målestokk, og dermed med grensedragning mellom troende og ikke-troende. Det er en tradisjon som nå er blitt et mindretall i Den norske kirke. Gjennom den utviklingen som er skjedd i Den norske kirke er den blitt mer åpen for folk flest. Dette er ikke en kirke som har mistet seg selv, slik Rossavik og en del konservative ser ut til å mene. Jeg vil mene at dette er en kirke som har kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. Det kommer klart til uttrykk i programmet for bevegelsen Åpen Folkekirke. Det har som mål at kirken skal være «en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde.» Dette er et mål som jeg tror svært mange deler. Da er den beste måten å støtte denne utviklingen på å stemme på Åpen folkekirke ved kirkevalget i høst.
