Salige er de lite imponerende

En gang, i overgangen mellom studietid og tidlige presteår, fikk jeg en umettelig trang til å høre på Billie Holiday og Edit Piaf. Jeg lytta time etter time til disse to sangerne som levde tøffe liv, prega av rus, fattigdom og en uendelig rekke med destruktive kjærlighetshistorier. Hvorfor ble denne trangen så sterk hos meg? Fordi det ble mer og mer påtrengende at jeg hadde å gjøre med en kirke som framsto som svært polert og middelklasseaktig. Ikke på grunn av menneskene som gikk der, men på grunn av en diskurs, en uuttalt underforståtthet, som tok for gitt at alle levde normale familieliv, eventuelt ærbare liv som enslige, med et arbeidsliv og en økonomi som var på stell, uten rus, uten vold og uten utenomekteskapelig sex.

Oppdratt på horehus

Hvor ble det av randsoneerfaringene? Av alt det mennesker skammer seg over? Alt som ikke tåler dagens lys? Alt det som er så brutalt at det ikke finnes ord for det? Skulle ikke også det gis en teologisk fortolkning? Ikke som et ideal, absolutt ikke, men som noe som var en del av den menneskelige eksistensen og derfor trengte å adresseres med evangeliet om Guds nåde. Derfor trengte jeg erfaringene til en amerikansk farga kvinne som sang om rasisme og fattigdom, og som søkte så desperat etter kjærlighet at hun døde av det, og til en fransk liten kvinne som ble født og oppdratt på horehus, som kjempa for å overleve, og levde med en livssmerte så stor at den måtte døyves av rus. Også hun døde av det.