Tysklands grunnlov er i en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært krevende omstendigheter - et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes over-herredømme.
Hierarkiet snus
Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Menneskets verdighet er urørbar». Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen; hierarkiet snus på hodet.
I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.
Nazifilm
Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne i historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen Jud Süss. Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser.
I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden». Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «... tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene. Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven.
Borgerens forrang
Forfatningsdomstolens dom ble på mange måter en milepæl. Forfatningsdomstolens utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser, har senere blitt betegnet som «teorien om grunnlovens objektive verdiordning». Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt virkning er hevet over tvil. I tillegg til prinsippet om mennesket og borgerens forrang foran statens maktinteresser, betoner teorien den sentrale rolle grunnlovens grunnrettigheter må ha for det sosiale fellesskapet, og for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette. Plasseringen av kapitlet om grunnrettigheten først i grunnloven, tydeliggjør også at den aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
Forfatningsdomstolen frifant Lüth fordi han «... ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven også en verdiordning med «utstrålingsvirkning» på rettens øvrige områder. Christian Bommerius beskriver i sin bok Das Grundgesetz - Eine Biographie (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uforholdsmessige overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn, stått sentralt.
Moderniserende motor
Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen tilbød et nytt alternativt selvbilde for tyskerne – i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.
Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet slik vi i dag kjenner det.