Brobyggeren Hans Nielsen Hauge?

Vårt Land kommer på lederplass (02.05) med en interessant 1. mai-refleksjon med ­tittelen Hauge og Marx. Den avsluttes med en henvisning til at KrFs ­ledelse nå løfter fram Hans ­Nielsen Hauge som et samfunnsbyggende ideal. Arbeiderbevegelsen på sin side oppfordres til å gi radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener. En slik anerkjennelse vil ­kunne bidra til å «bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge, ­arbeiderbevegelsen og ­lavkirkeligheten», skriver avisa. Ønsket deles så absolutt. ­Hauges ­dristige samfunnsendrende ­engasjement fortjener fornyet oppmerksomhet. Mange av oss, som ble ­«radikalisert» på 60- og 70-tallet, hentet inspirasjon fra en åndelighet som i sin grunnstruktur var «haugiansk» der det dreide seg både om misjon og radikalt samfunnsengasjement.

Kristensosialisme

Forholdet mellom kirken, inklusive organisasjonene som med betydelig variasjoner fulgte i Hauges spor, og arbeiderbevegelsen har til tider vært spent. Det er ­mange h­istoriske årsaker til dette, på begge sider av denne spenningskløfta. Til forskjell fra Vårt Lands redaktør, vil jeg påstå at arbeider­bevegelsen i Norge i dag har et mer avslappet og velvillig forhold til kirke og kristendom enn den ­kanskje har hatt noen gang tidligere i sin historie. Innslaget av «kristensosialister» har uten tvil vært med på å skape tillit og ­dermed bygge ned den anti­kirkelige retorikken. I denne s­ammenheng kan også organisasjonen som nå heter Kristne ­arbeidere, nevnes. Hans Nielsen Hauge har kanskje ikke vært en hovedfigur i denne tilnærmingsprosessen, men du verden, han fortjener så absolutt en plass som premissleverandør for fram­veksten av det moderne, sosialdemokratiske velferds-Norge.