Verdidebatt

Brobyggeren Hans Nielsen Hauge?

KrF vil la Hans Nielsen Hauge inspirere arbeidet i det blå regjeringsprosjektet. Forhåpentlig ser de også koblingen mellom Hauge og sosialismen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land kommer på lederplass (02.05) med en interessant 1. mai-refleksjon med ­tittelen Hauge og Marx. Den avsluttes med en henvisning til at KrFs ­ledelse nå løfter fram Hans ­Nielsen Hauge som et samfunnsbyggende ideal. Arbeiderbevegelsen på sin side oppfordres til å gi radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener. En slik anerkjennelse vil ­kunne bidra til å «bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge, ­arbeiderbevegelsen og ­lavkirkeligheten», skriver avisa. Ønsket deles så absolutt. ­Hauges ­dristige samfunnsendrende ­engasjement fortjener fornyet oppmerksomhet. Mange av oss, som ble ­«radikalisert» på 60- og 70-tallet, hentet inspirasjon fra en åndelighet som i sin grunnstruktur var «haugiansk» der det dreide seg både om misjon og radikalt samfunnsengasjement.

Kristensosialisme 

Forholdet mellom kirken, inklusive organisasjonene som med betydelig variasjoner fulgte i Hauges spor, og arbeiderbevegelsen har til tider vært spent. Det er ­mange h­istoriske årsaker til dette, på begge sider av denne spenningskløfta. Til forskjell fra Vårt Lands redaktør, vil jeg påstå at arbeider­bevegelsen i Norge i dag har et mer avslappet og velvillig forhold til kirke og kristendom enn den ­kanskje har hatt noen gang tidligere i sin historie. Innslaget av «kristensosialister» har uten tvil vært med på å skape tillit og ­dermed bygge ned den anti­kirkelige retorikken. I denne s­ammenheng kan også organisasjonen som nå heter Kristne ­arbeidere, nevnes. Hans Nielsen Hauge har kanskje ikke vært en hovedfigur i denne tilnærmingsprosessen, men du verden, han fortjener så absolutt en plass som premissleverandør for fram­veksten av det moderne, sosialdemokratiske velferds-Norge.

Når KrF nå velger å løfte Hans Nielsen Hauge fram som ideal, er kanskje den største ­utfordringen om KrF er i stand til å se d­enne koblingen. Det er mye som ­taler for at «venstresida» i KrF har hatt en slik ­posisjon, og politisk har søkt mot sosial­demokratiet. Men nå vant «de blå», og ­dermed har KrF blitt knyttet til ­politiske strømninger som har som ­hovedmål å «knuse ­sosialistene». Det er dessverre en lang ­tradisjon i kirke og lekmannsbevegelse som har delt et tilsvarende politisk verdensbilde om enn ikke med samme ­retoriske uttrykksmåte.

Radikaleren 

For dem av oss som kjenner slektskap med ­Hauge overført i et sosialdemokratisk format, blir det ­spennende å følge den videre ­interne diskusjonen i KrF om Hans Nielsen Hauge og hans radikalisme. Etter mitt skjønn fortjener ikke Hauge å bli tatt til inntekt for dagens «blå» ­prosjekt. Det hadde vært langt mer ­spennende om «venstre­sida» hadde vunnet fram. Da ville brobygginga kanskje ­kunne ha kommet et skritt videre.

Uten å ha nevnt Hans ­Nielsen Hauge med ett ord i min egen 1. mai preken i Rælingen ­kirke, ­tillater jeg meg å henvise til ­denne talen som er lagt ut på Vårt 
Lands egen Verdidebatt.no. 
­Viktigere enn Hauge er ­inspi-
rasjonen og linjene tilbake til Bibelen.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt