Vårt Land kommer på lederplass (02.05) med en interessant 1. mai-refleksjon med tittelen Hauge og Marx. Den avsluttes med en henvisning til at KrFs ledelse nå løfter fram Hans Nielsen Hauge som et samfunnsbyggende ideal. Arbeiderbevegelsen på sin side oppfordres til å gi radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener. En slik anerkjennelse vil kunne bidra til å «bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge, arbeiderbevegelsen og lavkirkeligheten», skriver avisa. Ønsket deles så absolutt. Hauges dristige samfunnsendrende engasjement fortjener fornyet oppmerksomhet. Mange av oss, som ble «radikalisert» på 60- og 70-tallet, hentet inspirasjon fra en åndelighet som i sin grunnstruktur var «haugiansk» der det dreide seg både om misjon og radikalt samfunnsengasjement.
Kristensosialisme
Forholdet mellom kirken, inklusive organisasjonene som med betydelig variasjoner fulgte i Hauges spor, og arbeiderbevegelsen har til tider vært spent. Det er mange historiske årsaker til dette, på begge sider av denne spenningskløfta. Til forskjell fra Vårt Lands redaktør, vil jeg påstå at arbeiderbevegelsen i Norge i dag har et mer avslappet og velvillig forhold til kirke og kristendom enn den kanskje har hatt noen gang tidligere i sin historie. Innslaget av «kristensosialister» har uten tvil vært med på å skape tillit og dermed bygge ned den antikirkelige retorikken. I denne sammenheng kan også organisasjonen som nå heter Kristne arbeidere, nevnes. Hans Nielsen Hauge har kanskje ikke vært en hovedfigur i denne tilnærmingsprosessen, men du verden, han fortjener så absolutt en plass som premissleverandør for framveksten av det moderne, sosialdemokratiske velferds-Norge.
Når KrF nå velger å løfte Hans Nielsen Hauge fram som ideal, er kanskje den største utfordringen om KrF er i stand til å se denne koblingen. Det er mye som taler for at «venstresida» i KrF har hatt en slik posisjon, og politisk har søkt mot sosialdemokratiet. Men nå vant «de blå», og dermed har KrF blitt knyttet til politiske strømninger som har som hovedmål å «knuse sosialistene». Det er dessverre en lang tradisjon i kirke og lekmannsbevegelse som har delt et tilsvarende politisk verdensbilde om enn ikke med samme retoriske uttrykksmåte.
Radikaleren
For dem av oss som kjenner slektskap med Hauge overført i et sosialdemokratisk format, blir det spennende å følge den videre interne diskusjonen i KrF om Hans Nielsen Hauge og hans radikalisme. Etter mitt skjønn fortjener ikke Hauge å bli tatt til inntekt for dagens «blå» prosjekt. Det hadde vært langt mer spennende om «venstresida» hadde vunnet fram. Da ville brobygginga kanskje kunne ha kommet et skritt videre.
Uten å ha nevnt Hans Nielsen Hauge med ett ord i min egen 1. mai preken i Rælingen kirke, tillater jeg meg å henvise til denne talen som er lagt ut på Vårt Lands egen Verdidebatt.no. Viktigere enn Hauge er inspi- rasjonen og linjene tilbake til Bibelen.