I 2006 var Facebook en myteomspunnet størrelse med røtter i selveste Harvard-universitetet, og dermed med sterk appell til universitetsstudenter som meg.
Likevel valgte jeg å stå utenfor, først og fremst fordi jeg på den tiden var skeptisk til denne globale flokkmentaliteten. Hvorfor skulle jeg nå lage meg en Facebook-profil fordi «alle» andre, og særlig studenter, gjorde det?
Sladderaktige samtaler
Dernest fryktet jeg den enorme tidstyven Facebook kunne bli, trengte jeg virkelig å bli eksponert for hva mine nære og fjerne drev med i form av oppdateringer og bilder? Og jeg ble ikke mindre kritisk da jeg så hvor intenst vår kikkermentalitet kom til uttrykk i takt med Facebooks utbredelse, og hvor uinteressante, sladderaktige samtaler dette medførte i lunsjene.
I disse dager er det heldigvis større fokus på digital avhengighet. Det har blitt en trend å være avlogget og ikke alltid være tilgjengelig på et dusin digitale plattformer. Det har medført at det i enkelte kretser nesten blir ansett som harry å være avhengig av sosiale medier, spesielt Facebook. Heldigvis.
Endrer nervebaner
For hjerneforskning viser at sosiale medier kan påvirke menneskets hjerne på samme måte som narkotiske stoffer gjør. De endrer nervebaner i belønningssenteret, det limbiske systemet, i hjernen og kan ikke bare skape avhengighet, men endret oppførsel, reaksjonsmønster og ha konsekvenser for hukommelse og konsentrasjon. Flere studier viser at jaget etter antall «likes» på sosiale medier gjør påvirkningene på hjernen enda sterkere. For ikke å snakke det demokratiske problemet vi har fått når antall «likes» og «delinger» blir motivasjonen for mange politikere og en målestokk på rett og galt.
Når det gjelder mindre barn, er det enda større grunn til bekymring. Ikke på grunn av Facebook, men strømmeinnhold på Youtube og interaktive nettspill. Til forskjell fra lineær TV trenger eksempelvis innhold rettet mot barn aldri ta slutt på Youtube. Algoritmene som ligger bak Youtube vil automatisk foreslå eller sette på nye videoer som pisker belønningssenteret i de små barnehjernene. En stor, canadisk undersøkelse med 2.000 barn, som ble publisert i prestisjetunge JAMA Pediatrics i år, fant at mye skjermtid er tydelig assosiert med dårligere prestasjoner på screening som undersøker barnets utvikling.
Førte streng kontroll
Ironisk nok skrev New York Times i oktober 2018 om foreldre i den digitale tidsalderens vugge Silicon Valley - mange av dem sentrale utviklere bak avhengighetsskapende sosiale medier - som holdt barna sine totalt unna skjermer eller førte streng kontroll med deres skjermbruk.
Å være mor eller far i den digitale tidsalder krever at vi er bevisst på farene ved skjermbruk for barn, uten at vi skal frata barna fordelene de digitale mulighetene gir. Altfor ofte tror jeg foreldre faller for fristelsen å bruke skjermen som en digital smokk. Når barnet er lei seg, kjeder seg på en restaurant eller blir urolig på et sosialt arrangement. Ved å gi dem skjermen fratar vi barnet muligheten til å håndtere de vanskelige følelsene, lære å finne ut av kjedsomheten eller trene seg i å være rolig uten å flykte mentalt til en Youtube-video.
Ta del i bruken
Derfor har den amerikanske barnelegeforeninger (American Academy of Pediatrics) utarbeidet faglig funderte retningslinjer for sunn skjermbruk for barn. Blant annet anbefaler de at barn under 24 måneder holdes tilnærmet totalt unna skjermbruk, og at barn mellom to og fem år maksimalt får én time med skjermbruk daglig. Videre råder den amerikanske barnelegeforeningen at foreldrene tar del i bruken av skjerm og medier for å snakke om inntrykkene.
Søkelyset på skjermens negative følger for barn i forskningsmiljøer setter sånn sett den norske nettbrett-panegyrikken i skolen i et underlig lys.