Har sviktet det tause skriket

Filmen er fra 1984 og produsert av Jack Duane Dabner og skildret av Bernard Nathanson, en fødselslege som var en forkjemper for fri abort, men som ble en fremtredende Ja til LIVET-talsmann. Filmen viser abort-prosessen via ultralyd og viser en faktisk abort finne sted i livmoren.

Jeg viste selv denne filmen for mine elever da jeg underviste i religion og etikk ved Kirkens videregående skole på 80-tallet, noe som medførte sterke reaksjoner fra både foreldre og presse den gangen. Filmen viser hvor barbarisk et abortinngrep faktisk er. En abort er ikke det samme som å fjerne en svulst eller en vorte. Et foster er et lite menneskebarn som ennå ikke er født og har sitt eget hjerte og sitt eget blodomløp. Filmen viser i tillegg at fosteret kjenner smerte. Abort har ingenting med kvinnesak å gjøre. Det er mange nok som taler kvinnenes sak i samfunnet. Men hvem taler det ufødte barnets sak? Uttrykket "selvbestemt abort" er et rent propaganda-slagord. Hvem er det som har rett til å bestemme "selv" over et annet menneskes liv?

Selv er jeg vokst opp på Madagaskar. Der var det ikke uvanlig at uønskede barn eller barn som var født på en uheldig dag, ifølge medisinmannen, ble satt ut i skogen og ble revet i hjel av ville dyr. Det er selvsagt en barbarisk ordning som er forbudt av myndighetene, men som gjøres likevel, mer eller mindre. Hvis man får tvillinger, er det ikke uvanlig å sette ut den ene tvillingen. Jeg ser parallellen med praksisen her i Norge. Et abortinngrep er ikke noe mindre barbarisk enn å sette barnet på skogen. Fra unnfangelsen til fødselen skjer det en gradvis utvikling av barnet, men livet begynner med unnfangelsen. Det gir ingen logikk å tillate abort før den 10.uke, men ikke etter. Livet har allerede begynt, det begynner verken ved den 10. eller den 18.uke og heller ikke ved fødselen. Det begynner med unnfangelsen.