Nylig møtte jeg en av Pakistans modigste menn, på besøk i Norge. Saif ul Malook er advokaten som helhjertet har forsvart den blasfemianklagede kristne pakistanske kvinnen Asia Bibi, og kan ta en stor del av æren for at pakistansk høyesterett sent i fjor frikjente Bibi, etter at hun satt åtte år på dødscelle for grunnløse blasfemianklager.
Mindre kjent er det at Malook også gikk inn i rollen som aktor i saken mot Mumtaz Qadri. Sistnevnte drepte en pakistansk politiker som hadde forsvart Asia Bibi og advart mot misbruk av den pakistanske blasfemilovgivningen. Qadri ble dømt til døden og henrettet i 2016. Begge disse rollene i det pakistanske rettsvesenet var svært upopulære, og ingen, utenom Saif ul Malook, ville risikere livet sitt for disse to skjellsettende sakene. Jeg spurte hvorfor han, som muslimsk pakistaner, ville legge hodet – nesten bokstavelig – på hoggestabben. «Når ingen andre turde, ville jeg stille opp for den pakistanske rettsstaten, selv om jeg også er veldig redd», svarte han.
Foreskriver dødsstraff
Under Norgesbesøket ble imidlertid ikke Malook kun møtt med ros og beundring. For i et intervju med TV 2 uttalte han at islam foreskriver dødsstraff for den som forlater den islamske troen, og at vedkommende kan drepes. Det argumenteres for dødsstraff for apostasi også blant noen vestlige muslimer.
Likevel er Malooks fremstilling svært unyansert, ettersom spørsmålet om straff for frafall faktisk er omdiskutert i islamsk teologi, både i dag og tidligere. For å forstå islams syn på apostasi anbefaler en av Vestens fremste muslimske intellektuelle, Hamza Yusuf ved Zaytuna College i USA, å lese boken Apostasy in Islam: A Historical and Scriptural Analysis. Boken ble ført i pennen av den anerkjente teologen Taha Jabir Al Alwani (1935 – 2016), som var utdannet fra Al-Azhar-universitetet i Egypt (betraktet som sunni-islams mest autoritative lærested). Han argumenterer i boken for at frafall fra islam ikke kvalifiserer til dødsstraff.
Ingen tvang i religionen
Basert på Koranen og profeten Mohammads utsagn mener forfatteren Al Alwani på tradisjonalistisk grunnlag at frafall er et forhold mellom Gud og den som frafaller fra troen. Han viser til at ingen apostat ble dødsdømt av profeten selv. Han skriver at teologer som tidligere i islams historie rettferdiggjorde dødsstraff for apostasi gjorde det fordi det å forlate islam på den tiden ble betraktet som landsforræderi og alvorlig kriminalitet av politisk art. Men også tidlige og mektige islamske lærde som Ibrahim al-Nakhi, Shams al-din al-Sarakshi og Sufyan al-Thawri betraktet frafall fra islam som en handling som ikke fortjente slik straff. Koranvers som trekkes frem for å underbygge dette er: «Sannheten kommer fra Herren! La den tro som vil, og den være vantro som vil!» (18:29) og «Det er ingen tvang i religionen.» (2:256).
Zaytuna Colleges ortodokse sunni-teolog Abdullah bin Hamid Ali har også forfattet en leseverdig artikkel om temaet. Hamid Ali fremholder at det å tro på Gud i seg selv er en åndelig handling som ingen kan drapstrues til. Videre skriver han at henrettelse for frafall ikke har noen moralske mål, fordi det formidler et budskap om at islam ikke tolererer ikke-troende. Konsekvensen av dette budskapet er at islam ikke aksepterer at en eneste ikke-muslim lever i denne verden. En slik realitet er ikke i tråd med islam.
Alvorlige konsekvenser
Det er ikke uten grunn at flere teologer innenfor islamsk ortodoksi, som Al Alwani og Hamid Ali, har engasjert seg i spørsmålet om dødsstraff for apostasi. For ideen om dødsstraff for frafall har alvorlige konsekvenser. Det er eksempler på at stater har brukt apostasi-anklager for å kvitte seg med dissidenter. Med ett noen erklærer et annet menneske for å ha forlatt islam, er det blitt utstedt en lisens for å drepe.
At det er i dag - av sekteriske og politiske årsaker – er vanlig å erklære trosfeller som ikke-muslimer, gjør situasjonen enda mer alvorlig.