Som almenkringkaster opererer NRK på flere programflater. En av dem er NRKs «skoleside» der et utvalg filmer er lagt ut som ressurser for skolefagene i grunnskole og videregående skole. En av disse filmene er programmet «På tro og Are» fra 2010 der komikeren Are Sende Osen besøker forskjellige religiøse miljøer, blant dem et buddhistisk representert ved to norsk-vietnamesiske kvinner fra Trondheim. Det som begynner som en slags humoristisk reise inn i et religiøst miljø tar her en helt ny vending og ender opp som en dom over Buddha og hans kvinnesyn. Her er det ikke lenger snakk om de to kvinnenes sier om det å være kvinner men om hva Buddha selv sto for. Her blir plutselig Are Sende Osen ikke lengre en uvitende ateist på vandring inn i en ukjent religiøs verden. Nei, her blir han plutselig en autoritet som med NRK i ryggen fortolker hva stifteren av denne religionen sto for: At «kvinner var mentalt underlegne menn og ute av stand til å forstå og praktisere læren hans».
Ikke overraskende reagerte buddhister sterkt da dette programmet først ble sendt. Påstanden om Buddha i en såkalt «faktabolk» kalt «verdt å vite» fremstår som en uhyrlig usannhet – rett og slett fordi Buddha aldri har sagt noe slikt i de tekstene som kan tilskrives ham. Tvert imot kommer det tydelig frem at Buddha var klar på at menn og kvinner har den samme evne til å nå åndelig oppvåkning. Dette er også helt grunnleggende i buddhistisk tro. På spørsmål har NRK opplyst at de har en kilde for denne påstanden, nemlig en internettside fra Chicago hvor en viss Patti Nakai kommer med et utsagn, som om en tøyer det langt, kan tolkes i denne retningen. Det er selvsagt en helt useriøs form for journalistikk.
Det er derfor underlig at NRKs involverte ikke har tatt selvkritikk i denne saken men i stedet har forskanset seg i et steilt forsvar av programmet.
Trossamfunnet Buddhistforbundet klaget programmet inn for PFU uten å få medhold. PFUs begrunnelse var «at det må være stor takhøyde for ytringer innenfor religionsområdet» og at «humor og satire er ytringsformer som må ha en sterkere beskyttelse enn vanlig nyhets- og kommentarjournalistikk» og at «hensikten med pressens selvjustis først og fremst er å beskytte enkeltpersoner mot unødig krenkende og skadelig publisitet». Dette kan en selvsagt langt på vei være enig i selv om det ikke bør være en unnskyldning for lage usanne og nedsettende fremstillinger av religioner, i alle fall ikke for almenkringkasteren NRK.
Situasjonen i dag er at dette programmet blir brukt som ressursstoff på NRKs skoleside. Det burde være åpenbart for enhver at ytringer, som kan passere innenfor ytringsfrihetens rammer, ikke nødvendigvis egner seg som undervisningsmateriale i skolen. Og da snakker vi ikke om fleip og tøys med religioner men om uriktige påstander som blir fremsatt i fullt alvor.
Det som gjør denne saken spesiell er at det ikke er et trivielt syn NRK her tilskriver Buddha men et syn som innebærer en fundamental nedvurdering av kvinners verdi og likeverd. Det burde ikke være vanskelig å forstå hvilken stigmatisering dette innebærer av buddhismen og i forlengelsen av det også buddhister - inkludert de barna som sitter som elever i klasserommet i KRLE timene. Jeg mottok nylig denne meldingen fra en ung buddhist: «I min egen skolegang ble denne filmen vist til hele klassen, og som eneste buddhist i rommet måtte jeg svare for denne feilkarakteriseringen i en alder av 14 år, og dessverre tror jeg at mange andre buddhister med minoritetsbakgrunn har opplevd det samme i hele landet i mange år.»
Her har selvfølgelig skolene også et ansvar for ikke å bruke stoff i undervisningen «som fremmer ringeakt overfor noen på grunn av religion eller livssyn» (for å bruke formuleringene i Straffelovens § 135a).
Hva om NRK påsto at Jesus Kristus og profeten Muhammed mente at «kvinner var mentalt underlegne menn og ute av stand til å forstå og praktisere læren hans»? Ville en ikke da spørre om bevis for en slik påstand? Og hvordan tror en reaksjonene ville blitt?
Det er derfor et paradoks at de institusjonene i det norske samfunnet, som har et særlig ansvar for å fremme inkludering og likeverd, nemlig almenkringkasteren NRK og den norske skolen, her kan kritiseres for å gjøre det motsatte.
