Vårt Land og Paris-erklæringen

Vårt Lands manglende balanse og tendensiøse ordbruk i en del sammenhenger har vært påpekt ved tidligere anledninger (se f.eks. her).

Inntrykket man blir sittende igjen med, er dessverre at avisen ikke tar kritikken særlig alvorlig. Og for en måneds tid siden fikk vi nok en demonstrasjon av den aktuelle hersketeknikken, da avisen kommentator Une Bratberg fant det opportunt å formulere seg som følger: «Ledende demokratiforskere går så langt som å si at sosiale medier må ta noe av ansvaret for neo-fascismen og høyrepopulismens framgang.» Neo-fascisme og høyrepopulisme er altså to sider av samme sak!

Paris-erklæringen kan være en sunn motvekt mot et slikt ubalansert syn. Den er signert av tretten kristne akademikere fra ti ulike land. De som vil være mest kjent her i landet, er formodentlig professor i internasjonal politikk (UiO) Janne Haaland Matlary og filosof og forfatter Roger Scruton.

Det har ikke forhindret VL fra å gi den en temmelig tendensiøs dekning under overskriften «Franske akademikere ut mot 'falskt Europa'», og med den misvisende ingressen «Anerkjente franske intellektuelle har signert et manifest mot multikulturalisme og liberale verdier. – Nasjonalisme har blitt mote, mener forsker.»

Erklæringen består av 36 avsnitt eller paragrafer. Her er noen smakebiter (fete typer tilføyd av meg).

Sitat:

3. Det falske Europas beskyttere er forheksede av sin overtro på uavlatelig fremgang. De tror at historien er på deres side, og denne troen gjør dem hovmodige, foraktfulle og ute av stand til å erkjenne manglene ved den postnasjonale, postkulturelle verdenen de konstruerer. […] De ignorerer ikke bare Europas kristne røtter, de forkaster dem. [...]

17. Det falske Europa skryter også av et hittil usett engasjement for likestilling. […] men en utopisk løsrivelse fra virkeligheten har tatt overhånd. […]

20. Det falske Europas overmot er nå blitt tydelig, til tross for de store anstrengelsene dets forkjempere gjør for å komme opp med komfortable illusjoner. Fremfor alt viser det seg at det falske Europa er svakere enn noen trodde. [...]

23. Denne voksende skepsisen [hos vanlige folk] er absolutt berettiget. [...]

24. Arbeidet med fornyelsen starter med teologisk selvinnsikt. Den universalistiske og universaliserende arrogansen til det falske Europa avslører at det er et erstatningsreligiøst foretagende, der troen krever store forpliktelser – og kraftige forbannelser. [...]

25. Dette vil kreve at vi avstår fra den løgnaktige språkbruken som unndrar seg ansvar og nærer ideologisk manipulasjon. Det som sies om mangfold, inkludering og multikulturalisme, er tomprat. Ofte benyttes dette språket strategisk for å beskrive fiaskoer som suksesser: Når solidariteten i samfunnet rakner, er det «egentlig» et tegn på velkomst, toleranse og inkludering. Dette er markedsføringens språk, et språk som er ment til å skjule virkeligheten istedenfor å kaste lys over den. Vi må gjenopprette en ærbødig respekt for virkeligheten. Språket er et ømtålig instrument, og det fornedres når det blir brukt som klubbe. […]

26. For å bryte det falske Europas forbannelse, med sitt utopiske, pseudoreligiøse korstog for en grenseløs verden, behøves en ny form for statsmannskunst, og en ny type statsmenn. [...]

34. Det finnes stor bekymring i dagens Europa på grunn av fremveksten av det som kalles «populismen» – selv om begrepets betydning aldri ser ut til å bli forklart, og det i hovedsak brukes som ukvemsord. Vi har våre forbehold. […] Likevel anerkjenner vi at mye av dette nye politiske fenomenet kan representere et sunt opprør mot det falske Europas tyranni, hvor man betegner enhver trussel mot eget monopol på moralsk legitimitet som «antidemokratisk». Den såkalte «populismen» utfordrer diktaturet til status quo, eller «sentrumsfanatismen», og det med rette. […]

36. I dette øyeblikk ber vi alle europeere om å bli med på å avvise den utopiske fantasien om en flerkulturell verden uten grenser. […]

Sitat slutt.

Ovenfor har jeg blant annet valgt å fremheve med fete typer to setninger som drøfter «populisme». Jeg har gjort dette siden Vårt Land, og da altså i særdeleshet kommentator Une Bratberg, stadig bruker dette begrepet som en retorisk klubbe, og da gjerne i den hensikt å skape assosiasjoner mellom en folkelig og berettiget skepsis til hva de europeiske elitene holder på med på den ene siden, og voldelige og/eller totalitære og/eller menneskeverdsbenektende ideologier på den andre siden.

Dersom Bratberg og VL-redaksjonen forøvrig mener at Janne Haaland Matlary, Roger Scruton og de andre forfatterne av Paris-erklæringen er uansvarlige populister, eller er blitt forført av en eller annen ukristelig og farlig ideologi, synes jeg man skylder å forklare sine lesere dette.

I motsatt fall anmoder jeg om at man tar inn over seg at det finnes andre perspektiver på den pågående utviklingen Europa, enn de få og snevre Vårt Land stadig målbærer på leder- og kommentarplass. Og i så fall er det på høy tid at avisen vier Paris-erklæringen litt positiv oppmerksomhet. Et lengre intervju med Haaland Matlary bør være et absolutt minimum.

[ https://thetrueeurope.eu/paris-erklaeringen/ ]

PS: I et mer overordnet perspektiv kan man gjerne si at denne artikkelen belyser problemstillingen (som både direkte og indirekte er trukket frem en rekke ganger de siste årene) om hvem som er i Vårt Lands målgruppe. Dersom professor Haaland Matlary (aktiv katolikk med lang fartstid i norsk politikk og samfunnsdebatt, medlem av Det pavelige akademi for sosialvitenskapene) ikke er i avisens målgruppe, er jo det en ganske tankevekkende observasjon.

PPS: Paris-erklæringen bør for øvrig være svært aktuell lesning for KrF-politikere, ledere i Dnk og andre kirkesamfunn, samt medarbeidere i kristne tenketanker.