En hårfin balanse

«DERE SYNES kanskje jeg er gal, men jeg mener det er verdt å fortelle om Jesus til disse folkene. Ikke bli sint på dem eller på Gud hvis jeg blir drept. Det evige liv til denne stammen står på spill, og jeg kan ikke vente med å se dem lovsynge Gud for hans trone i himmelen på sitt eget språk», skriver John Allen Chau i sitt siste dagbokinnlegg.

Noen dager senere ble han drept etter at han mot alle råd og på ulovlig vis tok seg inn på sentinelesernes territorium, en øy midt ute i Den bengalske bukt. Øyfolket har aldri hatt kontakt med omverdenen, og viser ingen tegn på å ville ha det.

Løp ikke etter

Her hjemme har frilansingen til Chau blitt kritisert av flere misjonsorganisasjoner. Anklagene har gått langs to spor. Dels at han har opptrådt uvørent, dumdristig og respektløst. Og dels at evangeliet uansett ikke spres ved å trenge seg på. Jesus løp ikke etter den unge, rike mannen. Han lot ham gå.

Men det har også kommet utspill av en litt annen art – om at også pågående misjonærer har krav på et rettsvern. Vi kan ikke ha det slik at det er fritt frem å ta livet av folk – bare fordi de befinner seg ved sivilisasjonens ytterkant. Fra jorden roper blodet. Rettferdigheten må gjenopprettes.

Due process 

International Christian Concern er blant dem som har tatt til orde for å etterforske saken og stille de tiltalte for en indisk rett, som formelt sett har jurisdiksjonen over det som er blitt kalt verdens mest isolerte øy.

Mange har gjort narr av International Christian Concern og alle de praktiske problemene en slik etterforskning vil møte. På hvilket språk er det meningen at disse forhørene skal foregå? Sentineleserne lever som var de på steinaldernivå og har ingen ide om hva «India» er for noe. Langt mindre hva «varetektsfengsling», «menneskerettigheter» eller «skikkelig rettergang» skal forestille. Due process, sa du?

På kollisjonskurs 

Ikke desto mindre stilles en prinsipiell avveining til skue – hva går foran: Retten til ikke å bli avlivet sånn uten videre eller urfolks rett til å leve uforstyrret? Hvilket prinsipp skal ha forkjørsrett når disse er på kollisjonskurs? Dilemmaet er det samme som i Amazonas. Det anslås at rundt tjue av Brasils tre hundre urfolksgrupper praktiserer barnedrap. Ikke på grunn av sadisme eller blodtørst, men for å overleve i et gjenstridig miljø. Det er simpelthen for mange munner å mette. Bare de sterkeste kan overleve.

Enn så lenge har brasilianske myndigheter valgt å se en annen vei. Dette har ikke minst et historisk bakteppe. Om historien har lært oss noe som helst, så er det at vi skal være varsomme med å dytte våre egne verdier over på andre – særlig når vi er overbevist om våre egne ideers fortreffelighet. Balansen mellom inngripen og respekt for den andres selvråderett er hårfin.

Ikke til forhandling

På den annen side så erklærer vi jo at disse menneskerettighetene våre er absolutte og universelle. Ellers er det ikke noe poeng. Menneskerettigheter som forhandles med, er ikke lenger menneskerettigheter. Ikke engang «menneskerettigheter».

Etter påtrykk fra menneskerettighetsaktivister blir derfor lovens lange arm stadig forlenget. Inn i jungelens midte og ut på de mest avsidesliggende skjær, og kanskje står North Sentinel for tur. Naboøya South Andaman har allerede rukket å bli et mål for charterturister som vil inn i jungelen for å se «ekte villmenn», som var de på safari. Hvilket i sin tur er en påminnelse om at den virkelige trusselen mot sentineleserne og deres levesett verken kommer fra overivrige misjonærer eller menneskerettighetsforkjempere. Den største trusselen kommer fra turistindustrien.

Mer edruelighet

Samtidig bør John Allen Chaus død anspore en del misjonsorganisasjoner til å tone ned heltefortellingene om selvutslettende misjonærer som spaserer inn i døden fordi troens tre må vannes med blodet fra martyrers død. Dagboken til Chau viser at han sto til knes i disse mytologiene – og at han så sin egen ekspedisjon i lys av dem. Hans forbilde var Jim Elliot, som døde på nøyaktig samme måte da han forsøkte å nå Auca-indianerne i Ecuador i 1949.

Jeg skal ikke sette meg til doms over Chaus livsvalg, men vil gjerne kritisere dem som på autopilot glorifiserer hans endelikt til en martyrdød og et eksempel til etterfølgelse. Det er blant menneskets adelsmerker at det finner mening under de mest meningsløse omstendigheter. Om John Allen Chaus død har noen som helst mening, så er det fordi den øver oss i å skjelne mellom det å gi sitt liv for en stor sak og det å kaste det vekk fånyttes.

Det er en hårfin linje mellom historiefortelling og myteskaping. Noen ganger er en død bare en død.

[ LES MER: Wycliffe og Ungdom i Oppdrag er svært kritiske til metodene til den amerikanske misjonæren John Allen Chau. ]

[ LES MER: På naboøya kjører tusenvis av turister gjennom reservatet til et annet urfolk – kun for å se på dem. ]