Kirken råtner ikke på rot

Det er ingen nyhet at kirken tror på Gud. Derfor blir ikke biskoper intervjuet på Dagsrevyen om sin tro – selv om de gjerne vil. De blir intervjuet hvis de sier noe om innvandring, klima, global urettferdighet – eller om samlivsspørsmål.

Sylvi Listhaug uttrykker seg som om nyhetsoppslagene er kirkens dagligliv. Hun sier at kirken er blitt en «arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro». Jeg vil anbefale et søndagsbesøk i kirken. Der møter hun salmesang, bønn, bibellesning og forkynnelse over en bibeltekst. Av og til sneier bibeltekstene innom saker som også er politisk relevante. Da bør presten si noe om det, men mest av alt handler tekster og forkynnelse om tro og håp, og livet som kristen.

En ukedag kan hun bli med på «babysang» i kirken. Der opplever nybakte mødre og fedre sammen med egne og andre barn fellesskap og sangglede. I en konfirmanttime kan hun høre 15-åringer lære om kristen tro og etikk, om budene, trosbekjennelsen og noen salmer. Hun kan bli med en av prestene når han eller hun gjennomfører en av de 70–80 prosent av begravelsene i dette landet som kirken utfører. Det er ikke akkurat en arena for politikk. Kanskje får hun også høre vennskapsmenigheter i Midtøsten, Baltikum, Afrika eller Asia.

Frisk diskusjon. I kirken er det en livlig diskusjon om hvordan den skal engasjere seg i viktige etiske anliggender. Det er imidlertid enighet om at Bibelen forteller at Gud ser verden fra fattiges, undertryktes og forfulgtes perspektiv. Jesus sier at de fattige er «salige». Det samme sier han om dem som hungrer og tørster etter rettferdighet, og dem som skaper fred.

I Bibelens første kapittel står det at ethvert menneske, uavhengig av tro, meninger eller politisk overbevisning, er skapt i Guds bilde og derfor har et iboende menneskeverd. Fortellingen om Jesus begynner i en stall i et trau, og fortsetter med at Josef, Maria og Jesus ble flyktninger i Egypt.

Jeg tar det for gitt at Listhaug mener vi skal ta konsekvensene av bibelord og fortellinger. Det skal gjenspeiles i nyhetsoppslag, på prekestolen og i konfirmantundervisning. Kirken har gjennom historien ofte opptrådt som maktens talerør – eller vært taus når mennesker ble krenket eller undertrykket. Når den har talt undertryktes eller forfulgtes sak, har den ofte blitt irettesatt av makten og opplevd det den brasilianske erkebiskop Dom Helder Camara sa: «Da jeg ga de fattige brød, ble jeg kalt barmhjertig. Da jeg spurte hvorfor de var fattige, ble jeg kalt kommunist.»

Krig og flukt. Den norske kirkes engasjement for innvandrere og asylsøkere handler ikke om en restriktiv eller liberal innvandringspolitikk. Det handler om beskyttelse for dem som flykter fra krig og undertrykkelse. De internasjonale avtaler Norge har underskrevet, er blitt til etter smertelige krigserfaringer, og skal ivareta alle menneskers verd og rettigheter, uavhengig av tro og meninger. Alle skal omtales og behandles som enkeltmennesker og ikke som gruppe. Antisemittismens historie bør ha lært oss hvor lett det er å lage skremmebilder av andre og grupper av andre, og hvor farlig det er.

Kirkens engasjement i klimasaken handler ikke om oljeboring i Lofoten eller om nasjonale transportplaner. På slike punkter er kirkens ledere uenige. Det handler om at vi, sammen med alle mennesker, har ansvar for å forvalte kloden slik at den er et levelig sted for barn og etterkommere. Den enkelte kristne må avgjøre hvordan ansvaret skal bli til politikk, men kirken kan ikke være taus om alvoret i situasjonen.

Listhaug ser heller ikke ut til å ha fått med seg at menigheter og bispedømmer har avtalte vennskap med kirker og menigheter i Midtøsten. Det innebærer jevnlige og gjensidige besøk, omtale, forbønn – og økonomisk støtte. I tillegg gir menighetene til Kirkens Nødhjelp og Stefanusalliansen, støtte til de institusjoner Midtøstens kirker selv mener er viktige – som sykehus og skoler.

Må snakke sammen. På nasjonalt plan har vi ofte utfordret norske myndigheter til å støtte Midtøsten-kirkenes skole- og helsearbeid. Det er støtte til å vedlikeholde flerreligiøse samfunn og derfor muliggjøre utvikling i retning av demokrati.

Kjære Sylvi Listhaug. Den norske kirke har ikke et ønske om å «bli kvitt deg» – slik du sier. Vi er glade for alle som er medlem av kirken – deg inkludert. Men, jeg håper vi kan samtale, ikke karakterisere hverandre. Da kan vi snakke om kristen tro, om innvandrere og flyktninger, om klimautfordringen, og om våre utsatte søstre og brødre i Midtøsten – og om utfordringer vi står overfor i kirke og samfunn.

Når du, Sylvi Listhaug, sier at kirken råtner på rot, rammer du kirkens 5.000–6.000 medarbeidere og alle frivillige. Kirken råtner ikke. Kirken er ikke en «branntomt», slik en av dine partifeller sa. Tvert imot vil den hver dag holde troens, barmhjertighetens og kjærlighetens flamme levende.

[ Første gang publisert på NRK Ytring. Gjengitt med tillatelse. ]