Verdidebatt

Ordet fanger, ikke

Tilliten til det politiske systemet forsvinner ikke i en støyfull partiprosess, men til den hule lyden av ord som ikke lenger betyr noe.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«HVIS DET SKULLE være noe verdifellesskap mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, så måtte det i tilfelle være trangen til å bruke mer penger», sier Kåre Willoch til VG 14. oktober.

Også du, Kåre

Nu er det naturlig at Willoch er urolig for regjeringens fremtid, men at verdifellesskapet mellom KrF og AP koker ned til rundhåndet budsjettstyring? Er det for mye å forlange at statsmannen Kåre Willoch – som avgjort vet bedre – koster på seg å gjengi overlappingen mellom det sosialdemokratiske velferdsstatsprosjektet og den kristne nestekjærlighetstanken noenlunde fair?

Eller er dette nye standarden for politisk kommunikasjon, som vi bare er pent nødt til å finne oss i? En ny orden der selv forsonte statsmenn gir efter for sine mer smålige impulser?

Spørsmålet er alvorlig. Spillereglene er under press og hver dag skjer en forskyvning fra hva ordene betyr til hva ordene gjør. Dette er den dyrekjøpte handelen som går under navnet «strategisk politisk kommunikasjon», men som like gjerne kan kalles reklame. Målet er ikke lenger å si noe presist om virkeligheten, men å si det som lønner seg. Hva er det som selger? Hvilke formuleringer er egnet til å «sette agendaen», «mobilisere» og «vinne dagsorden»?

Ingen solskinnshistorie

Best i denne øvelsen - politikk som marketing - er Sylvi Listhaug, som går Willoch en høy gang, og som i forrige uke serverte følgende statusoppdatering: «Vedum i Senterpartiet kalte Tolga kommune for en solskinnshistorie. Det som Tolga-brødrene har blitt utsatt [for] er ingen solskinnshistorie.»

Det etterlatte inntrykk er ikke til å ta feil av. «Tolga-saken» er opprørende, og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum må være passe fjern når han omtaler Tolga kommune som «en solskinnshistorie». Makan! Lik og del!

Slik får Listhaug i både pose og sekk. For det første stiller hun seg på rett side av den nasjonale indignasjonen; og for det andre får hun inn et stikk til de politisk korrekte og naive elitene som skjønnmaler og ikke våger å se tilværelsen i hvitøyet.

Sånn sett er statusoppdateringen til Listhaug en liten genistrek. At koblingen mellom Tolga-avsløringene og Vedums 14 måneder gamle solskinnsattest er løgnaktig eller i beste fall misvisende, er saken uvedkommende. Begreper som «redelig» og «sannferdig» er bare gamle ekko av noe som en gang var. Målet med strategisk politisk kommunikasjon er å selge et underliggende budskap, og det vet Sylvi Listhaug og hennes rådgiver Espen Teigen alt om.

Ingen fast grunn

Og derfor kan hun den ene dagen istemme Ketil Solvik Olsen når han sier det er galt å identifisere «varme» og «godhet» med høyre- eller venstresiden i politikken (VG 14. oktober), og to dager senere (Dagbladet 16. oktober) erklære at «venstresiden betrakter rike bedriftseiere som fryktelige mennesker». I reklameverdenen kan du tale med så mange tunger du vil: Advare mot fortegninger og generaliserende sveip den ene dagen, og sverme for dem den neste.

Det er likevel ingen forpliktende instans, ingen fast grunn å fortøye språket i. Alt er bare vikarierende ord og nye strategier. Ulike dager, ulike salgsfremstøt.

Hvilket i sin tur peker på et enda større problem. Det politiske ordskiftet er nå så nedsyltet i spinn og reklamespråk at selv de som advarer mot utviklingen, faller for eget grep. Ta for eksempel Hans Christian Hansson, tidligere rådgiver for statsminister Erna Solberg.

«Det er trist er å se hvordan Hareide tillegger Frp motiver og skaper karikerte bilder, for slik å få partiet til å fremstå minst mulig attraktivt», skriver han i VG 16. oktober. Hvilket høres ut som begynnelsen på en sindig appell i karikeringens tidsalder – om det ikke var for at han like fort begynner å karikere andre partier og deres motiver. Ifølge den samme Hansson driver angivelig Hareide og «nører opp under» forestillingen om Frp-ere som «onde mennesker uten omtanke», mens Senterpartiet kun er bidragsberettiget til «svartmaling som setter by og land opp mot hverandre». Sad!

Ut med et klynk

Erna Solberg uttrykte i forrige uke bekymring for «tilliten til det politiske systemet» etter Hareides varslede venstredreining (DN 16. oktober). Jeg tror hun tar feil. Tilliten til det politiske systemet forsvinner ikke i et bråkete veivalg, men til den hule lyden av ord som ikke lenger betyr noe.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt