Vårt Land som brobygger

I sin artikkel Vårt Land og politikken har konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund gjort rede for VLs politiske linje. Jeg har kommet med det jeg håper er konstruktiv kritikk (se diverse kommentarer på den aktuelle tråden) av den linjen VL har lagt seg på de siste årene.

Her vil jeg forsøke å si noe positivt om hva jeg mener VL burde ha som en sentral del av sin visjon, nemlig ønsket om å bygge bro mellom mennesker. En av de tingene som nå truer vestlige demokratier, er den økende polariseringen i samfunnet. En rekke bøker og utallige artikler har de siste årene advart mot denne utviklingen. Selv har jeg ved flere anledninger fremhevet The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion av Jonathan Haidt som en meget god referanse på dette området.

Og nå nylig (i etterkant av den skadelige og skandaløse høyesterettsdommerutnevnelsesprosessen) har en av USAs mest kjente journalister skrevet artikkelserien The American Civil War, der han advarer om at borgerkrig kan bli resultatet om ikke demokrater og republikanere snart finner ut hvordan de kan respektere hverandres ulike perspektiver.

I stedet for å oppildne til hat mot konservative krefter som advarer mot en ikke-bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk (eller andre ting som provoserer VLs sentrale kommentatorer), burde VL forsøke å bygge bro mellom mennesker som har ulike moralske matriser (jf Haidt).

Om KrF velger å samarbeide mot høyre eller venstre er fullstendig underordnet i den store sammenheng. Om Erna eller Jonas er statsminister her i landet er selvsagt ikke uten betydning, men i den store sammenhengen er det neppe avgjørende. Den primære oppgaven for en kristen avis burde ikke være å fremme visse politiske saker, eller heie på visse partier eller ideologier. En kristen avis bør fremme verdier som redelighet, sannhetssøken, integritet, ærlighet, kjærlighet, overbærenhet, vennlighet, forståelse mellom mennesker og andre kjerneverdier som alle kristne (som er ved sine fulle fem) kan gi sin tilslutning til.

VL er i ferd med å opparbeide seg et troverdighetsproblem, fordi man har falt for fristelsen til å bli et "menighetsblad" for den kristne venstresiden, samtidig som man ikke unnser seg for å demonisere samvittighetsfulle og oppriktige kristne (og andre) som mener at samfunnet trenger noen doser konservatisme og forsiktighet for å unngå at velferdsstaten, demokratiet og enda litt til kjøres i grøfta.

Hvordan kan VL tro at avisen i det lange løp kan beholde den delen av sine lesere som ikke uten videre identifiserer seg med venstresiden i norsk politikk? Hvor blir det av den politiske og ideologiske bredden? Hvorfor skulle det være umulig for en kristen avis å gi rom for både konservative og progressive/liberale kommentatorer og spaltister?

I mer enn 20 år har jeg vært en aktiv deltager i samfunnsdebatten. Det vil si, de siste årene har jeg stort sett måttet ta en pause (og det er ikke så veldig lenge siden jeg ikke en gang kunne ha skrevet et VD-innlegg som dette). Til tross for mine gjentatte forsikringer om respekt for alles menneskeverd og andre sentrale, demokratiske verdier, har jeg opplevd å bli stemplet med de mest stigmatiserende merkelappene som venstresideaktivister stadig strør om seg med. Jeg har mer enn en gang sett det glødende hatet i hvitøyet, både i skriftlig form og ansikt til ansikt; både på arbeidsplasser, i media og i privatlivet; jeg har opplevd systematisk trakassering og utfrysning; jeg har mistet tidligere jobber; det har gått ut over helsa mi; og jeg lever daglig med usikkerheten om når det neste angrepet kommer. For meg er ikke denne typen diskusjoner noe fjernt og abstrakt. Det berører meg derfor dypt og personlig hver gang jeg åpner VL, og finner at perspektiver jeg representerer (og som jeg etter dype og langvarige overveielser er kommet til at min samvittighet tvinger meg til å stå for) blir latterliggjort, forhånet, forvrengt, karikert og demonisert, samt tildelt alle mulige inkonsekvente og urimelige merkelapper. Dette er lettvint og useriøst, og det er noe en kristen avis burde holde seg for god til.

Når det er store ting som står på spill, må vi alle godta at debatten blir opphetet, at det brukes sterke ord og friske formuleringer. Så vil det uunngåelig nok bli begått overtramp fra tid til annen, og derfor må hver og en av oss beklage de gangene vi skjønner at vi i vår iver har gått over streken. Det er en del av livet, og det er en del av et sunt og livskraftig demokrati. Men dersom den grunnleggende respekten for meningsmotstandernes menneskeverd og integritet kastes over bord, da er vi ille ute.

Jeg mener VL har et betydelig forbedringspotensial på de områdene jeg hinter til ovenfor. Jeg mener avisen de siste par årene er blitt for politisk og ideologisk smalsporet. Jeg etterlyser større bredde og takhøyde; mindre skråsikkerhet og mer ydmykhet; større respekt for meningsmotstandere, og større vilje til å inrømme feil når de blir påpekt.

Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt!