Denne sommeren arrangerte Norsk Luthersk Misjonssamband sin generalforsamling på Oslofjord Convention Center. Konferansestedet er eid av en stiftelse med tilknytning til Brunstad Christian Churc (BCC). Under generalforsamlingen ble BCCs lære nevnt, blant annet i et innlegg i Dagen. Her ble «syndefrihetslære, syn på Jesus, nåde og tilgivelse» brukt som eksempler på at BCC fører en vranglære som er «såpass alvorlig at det har noe å si for om de kan bli sett på som kristne søsken i det hele tatt».
Som en lekmannsbevegelse har BCC hatt lite fokus på teologiske definisjoner. Vi har ingen ansatte forkynnere, og teologisk utdannelse har ikke vært en del av vår virksomhet. Kontakten med andre kristne har dessuten vært relativt liten, og derfor har det ikke vært maktpåliggende å rydde bort læremessige uklarheter. Siden vi opplever oss som en del av den lavkirkelige, evangelisk kristne tradisjonen, tror jeg det kan være nyttig å bruke litt tid på slike spørsmål framover.
Debatt om syndfrihet.
Man diskuterte mye i frikirkenes barndom på begynnelsen av 1900-tallet. En av debattene handlet om hvorvidt «syndelegemet blir uttatt ved Åndens dåp», en lære som hadde bredt seg i det som etter hvert ble Pinsebevegelsen.
BCCs grunnlegger, Johan O. Smith, tok avstand fra dette. Han og BCC-profilen Elias Aslaksen forsvarte sine ståsted med fynd og klem, og møtte kraftig motstand. De viste blant annet til Jesu rolle som eksempel for de troende, at han hadde lidt og vært fristet. Disse innleggene ble, slik jeg ser det, misforstått. Man mente Smith og Aslaksen tilla Jesus en urenhet, at han ikke var syndfri.
Læren om at «syndelegemet blir uttatt ved åndens dåp» forsvant fort. Misforståelsene og påstandene som i løpet av den tilspissede debatten hadde oppstått om BCCs syn på Jesus, var langt mer seiglivede, og dukker opp den dag i dag.
‘En annen mening.’
«Uttrykket er riktig nok anvendt av oss, men dere legger en annen ånd og mening i det enn vi gjør» skrev Elias Aslaksen i forbindelse med en debatt der uttrykket «synd i kjødet» ble brakt på bane. Aslaksen peker her på et sentralt punkt. Når begreper og definisjoner er forskjellige risikerer vi fort å tillegge motparten standpunkt som denne ikke innestår for selv.
Hvis vi forlater den tilspissede debatten som ramme, og heller bruker dialogens tilnærming og undersøker meningen bak ordene: Hva vil resultatet bli? Jeg er ingen teolog, men jeg tror man vil finne at vi deler mye av det som er sentralt med blant annet lutherske kristne. Denne spalten er for kort til å gi noen grundig utredning av vårt syn på Jesus, men jeg vil gjerne forsøke å oppsummere noen hovedpunkt.
Jeg leser Johan O. Smiths innlegg om dette temaet slik at han absolutt ikke mente at Jesus var syndig. Både han og Aslaksen tar ved flere tilfeller sterk avstand fra en slik tolkning. Han ønsket derimot å påpeke Bibelens paralleller mellom Jesu menneskelighet og vår, hans åndelige utvikling som inspirasjon for den troendes utvikling – det som gjør at han blir et reelt eksempel for kristne.
Denne betoningen finnes så langt jeg kan forstå også blant en del lutherske teologer, men siden de bruker litt andre begreper oppfattes ikke dette å være i konflikt med det felles kristne synet på Jesus.
Ren.
BCC er helt enig med andre kristne om at Jesus aldri gjorde synd – i tanker, ord og gjerninger. Det innebærer også at han ikke brøt budet «du skal ikke begjære». Når vi vektlegger at han ble fristet mener vi derfor ikke at dette skjedde på en måte som gjør ham til en del av den falne menneskeslekten. Jesus var soningsofferet for våre synder, og han kunne ikke selv være blant dem som trengte et soningsoffer.
Både Jesu menneskelighet og guddommelighet er en forutsetning for at han kunne bli vår frelser. Også når det gjelder denne frelsen tror jeg at den læremessige basisen egentlig er ganske lik mellom BCC og den lutherske tradisjonen. Dette håper jeg vi får mulighet til å avklare senere.
Trykket i Vårt Land 3. septemeber i spalten Fra sidelinjen.