Krfs leder, Knut Arild Hareide, mente tidligere i sommer at EØS-avtalens legitimitet hadde styrket seg om Norge brukte reservasjonsretten oftere. Problemet med det er at med unntak av ved datalagringsdirektivet, der KrF sto på riktig side mot direktivet, så vil reservasjoner mot reguleringer som berører EUs indre marked føre til at norsk næringsliv over tid reguleres annerledes enn EU-standarder og dermed få dårligere konkurransevilkår enn for eksempel svenske konkurrenter. Det skaper handelsbarrierer for norske varer og tjenester, som er avhengig av en mest mulig friksjonsfri handel for å konkurrere. Det er denne forskjellsbehandlingen som ville uthulet verdien av EØS-avtalen og avtalens legitimitet. Verdien av avtalen så vi da EU ga Norge fritak for straffetoll på stål og aluminium, noe ikke Sveits fikk da de kun har handelsavtaler og ikke er med i EØS. Det skal være en forskjell på å stå innenfor eller utenfor det indre markedet. EØS-avtalen gir oss en fot innenfor.
Å tro at EU parallelt med Brexit-forhandlingene vil være veldig åpne for såkalt "cherry-picking" fra ikke-medlemmer er i beste fall naivt. Det er ikke propaganda fra NHO at dette faktisk kan sette EØS-avtalen i fare, slik Hareide hevder.
Det er ikke de merkantile delene av EØS-avtalen som gjør at Norge daglig kan kjøre over 170 vogntog med fisk uten stopp over grensene til vårt største marked. Det er harmoniseringen av regelverket for veterinærer som gjør at EU har tillit til at norsk fisk møter EUs standarder. De snart 12 000 lover og reguleringer Norge har implementert siden 1994 ville utgjort 12 000 handelsfartsdumper på veien mot vårt viktigste marked.
Hovedsakelig er ikke reguleringene noe som dyttes ned over hodene på uvillige norske regjeringer, men noe vi mottar med fordi vi ønsker dem. Det er en effektiv måte å få oppdatert og modernisert regelverk på, og sparer Norge for milliarder hvert år.
EUs datalagringsdirektiv, som KrF stemte mot, men Høyre og Ap dessverre sikret flertall for, var i utgangspunktet ikke relevant for varer og tjenester i EUs indre marked, og dermed heller ikke EØS-relevant. Her kunne og burde Norge ha sagt nei. Ikke bare fordi det ikke var EØS-relevant, men fordi det krenket personvernet til norske borgere med uforholdsmessig lagring av databruken til innbyggerne i forbindelse med forebygging av terror og grov, organisert kriminalitet. Heldigvis kom EU selv frem til at dette stred mot de samme rettsstatsprinsippene EUs institusjoner er bygget på for å forsvare. Her sviktet Ap og Høyre både rettsstaten og EØS-avtalen.
At KrF ville reservere seg mot EUs finanstilsyn er derimot besynderlig. Norske verdipapirer omsettes i dag på markedsplasser over hele Europa, også utenfor norske tilsynsmyndigheters kontroll. Er det noe finanskrisen burde ha lært oss er det at finansnæringen er for internasjonal til at vi kan isolere finanstilsyn til Norge alene, og det er kun i helt spesifikke, avgrensede tilfeller EUs finanstilsyn har mandat til å fatte bindende vedtak. Norsk finansnæring er avhengig av å ha samme friksjonsfrie tilgang til det indre markedet for å kunne drive utlån til norske småbedrifter og nordmenns hus og hjem. Å strupe denne tilgangen gir en av våre viktigste næringer en betydelig bakdel.
I ACER-saken ble debatten trollet i hjel av feilaktige påstander som ikke var relevant for EUs energibyrå. Dette ser vi skje gang på gang i EU-debatten. Det interessante er at ACER er opprettet etter modell av det vellykkede nordiske kraftsamarbeidet. I dette samarbeidet utveksler Norge kraft med EU-landene Sverige, Danmark og Finland, noe som sikrer energiforsyningen på tvers av landegrensene. De neste årene vil et økt kraftsamarbeid være en helt nødvendig del av det grønne skiftet. Også her ville KrF reservere seg, noe som hadde redusert Norges mulighet til å bli Europas grønne batteri.
EØS-debatten vil ikke bli enklere de neste årene. På trappene står blant annet EUs arbeidsmarkedsbyrå, som vil sikre arbeidstakernes rettigheter på tvers av landegrensene og kunne bli et viktig verktøy for å bekjempe grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet. På samme måte som med EUs finanstilsyn, vil de nasjonale tilsynene fortsatt stå for hoveddelen av reguleringene og tilsynet. Ingen vet hvor Hareide hopper, men EØS-avtalens legitimitet styrkes ikke av usikkerhet rundt viktige beslutninger som støtter opp under harmoniseringen av EUs indre marked. Og av alle tenkelige tidspunkt for å varsle avvik og reservasjoner mot EU, så er neppe tiden rundt Brexit, handelskrigen til Trump og et sikkerhetspolitisk aggressivt Russland det riktige. Vi har lenge kunne ta EØS-avtalen for gitt. Det kan vi ikke lenger.
Heidi Nordby Lunde
Leder, Europabevegelsen.