Når politikere griper til Bibelen for argumenter bærer det noen ganger galt av sted. Avsløringene om umenneskelige forhold i amerikanske flyktningleire langs grensen til Mexico, der blant annet barn skilles fra foreldre, og migranter holdes fanget i fengselsliknende leirer, har sjokkert mange. Justisminister i USA, Jeff Sessions, forsvarte Trump-regjeringens politikk ved å henvise til Paulus’ ord i Romerbrevet om å underordne seg myndighetene.
For noen år siden hevdet Sylvi Listhaug frimodig at Jesus var opptatt av å hjelpe flest mulig, og derfor ville prioritert å hjelpe folk i nærområdene. Hun brukte Jesus som argument for en restriktiv flyktningpolitikk, der vi tar imot færre mennesker i nød her i Norge. Flukt, tvungen migrasjon og mennesker på vandring er et tema som dukker opp igjen og igjen i Bibelen. Å være en medvandrer med Bibelens migranter tror jeg politikere kunne lært mye av, men da må de være villig til å lytte til fortellingene og deres budskap.
Et folk på vandring.
I Det gamle testamente møter vi et folk på vandring. Abraham tar med seg familien på jakt etter grønnere beiter og bedre livsvilkår, slik mange fattige mennesker gjør også i dag. Israelsfolket opplevde undertrykkelse i Egypt og flyktet, med påfølgende ørkenvandring i 40 år, og senere fikk de igjen oppleve deportasjon og fangenskap i et annet fremmed land: Babylon. Når Gud taler til Moses på Sinai, minner han om erfaringen fra Egypt og gir følgende bud: «Du skal ikke undertrykke en innflytter! Dere vet hvordan det kjennes å være innflytter for dere har selv vært innflyttere i Egypt» (2 Mos 23,9).
Jesus var flyktning.
Jesus var selv flyktning. Matteus forteller om hvordan Josef og Maria flyktet med Jesus-barnet til Egypt av frykt for at en sjalu Herodes skulle drepe barnet som truet hans kongemakt. En kirke i Indianapolis i USA har satt den hellige familie fra julekrybba i et bur på kirkebakken i protest mot regjerningens flyktningpolitikk. Dette for å illustrere at dersom Josef og Maria hadde kommet over grensen fra Mexico med Jesus-barnet i dag, hadde de blitt internert. Utstillingen er også en påminnelse om Jesu ord om at «det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg» (Matt 25,49). I lignelsen om den barmhjertige samaritan møter vi en som lever ut dette idealet, som hjelper den fremmede, kler den nakne og ser til den syke.
Migranten Paulus.
Ifølge Apostlenes gjerninger hadde Paulus, som var jøde, sin oppvekst i Tarsus i dagens Tyrkia. Kanskje var han sønn av jødiske innvandrere til regionen? I hvert fall hadde han en erfaring av flerkulturell oppvekst og tilbrakte også store deler av sitt voksne liv på reisefot i misjonens tjeneste. Hans nære medarbeidere Priskilla og Akvilas hadde selv opplevd forfølgelse for sin jødiske tro i Roma og flyktet til Korint. Når han i Romerbrevet 13 råder Jesus-troende i Roma om å være lydig mot myndighetene, er dette et råd fra en medvandrer som selv til slutt måtte bøte med livet for sin tro, ikke fra en makthaver. Dette verset om å underordne seg myndigheter har gjennom historien blitt brukt av makthavere for å få kritikere til å tie. Blant annet ble det brukt av slaveeierne i USA før borgerkrigen, så Sessions er i dårlig selskap i sin måte å bruke Paulus på.
What would Jesus do?
Hva ville Jesus gjort? Flere kirkeledere tok til motmæle mot Listhaugs påstand om at Jesus står på hennes side i innvandringsdebatten. All bibellesning er fortolkning, og å uttale seg om hva Jesus ville gjort henger nøye sammen med hvordan man forstår kjernen i Bibelens budskap. Slik jeg leser Bibelen, finner jeg et tydelig budskap i Jesu ord om å ta imot den fremmede og kle den nakne. Når jeg vandrer sammen med Bibelens flyktninger og migranter hører jeg et budskap som står på de undertrykte, ikke undertrykkernes side.
Trykket i Vårt Land 17. juli 2018 i spalten Ideologi.