Vi må snakke om guttene

Og der satt jeg, ved et bord sammen med noen av Europas toneangivende fascister. Min venn Kristian Bjørkelo skrev på en ungdomsbok om ekstremisme og ville at jeg skulle være konsulent. «Vi skal til Roma!» krevde jeg. Roma har nemlig verdens mest interessante fascistmiljø. I 2003 okkuperte en gjeng fascister et offentlig eid hus, og ga det navnet til den amerikanske poeten Ezra Pound, kjent for sine fascistiske sympatier.

CasaPound ble til boliger til selvkost for fattige italienske familier, men også hjerte for en bevegelse som spredte seg utover hele Italia. Miljøet minner en del om Oslos Blitz: Her er det restaurant, punkband og sosialt arbeid. Kleskoder, symboler og stammespråk gir en følelse av tilhørighet til søkende unge mennesker.

Slåss i gatene. 

Som hos blitzerne var aktivismen gjerne noe som hørte ungdomstiden til. Sjefer og koner er sjelden begeistret for at man er ute og marsjerer og slåss i gatene.

Slik er det ikke lenger, forklarte CasaPounds talsmann Simone Di Stefano. Unge menn får seg ikke sjefer, det sørger den skyhøye ungdomsarbeidsløsheten i Italia for. Kvinner blir selvfølgelig også arbeidsløse, men menn som faller utenfor arbeidsmarkedet faller også utenfor på en annen måte: som partnere. En mann uten sjef får seg ikke kone heller. Og CasaPound nyter godt av unge, single, sinte menn med mye fritid.

I Norge sakker gutter akterut i skolen, eller de faller ut helt. Samtidig forsvinner jobbene der en mann uten lesehode kunne få en ålreit inntekt. Og enda en gang får menn merke at kvinner vil ha partnere med kulturell og økonomisk kapital. Det hele gjøres verre av at menn helst ikke skal snakke om følelsene sine. Resultatene ser vi på selvmordsstatistikkene.

Mannsbevegelsen. 

Noe av dette var temaet da jeg som redaktør for tidsskriftet Humanist i 2015 og laget et temanummer om det jeg kalte «mannsbevegelsen». Ordet er en problematisk konstruksjon, men jeg så på den som et speilbilde av feminismen.

De fleste av dem som taler mannens sak har kloke og konstruktive ting å si, slik de fleste feminister har hatt, resonnerte jeg. Men det fins en understrøm med et voldspotensial og ideologisk galskap (som at menn er berettiget sex og at kvinner skylder dem det) som får de mest rabiate mannshatende, lesbisk-separatistiske feministene fra 70-tallet til å blekne i sammenligning.

Da nummeret kom ut, fikk jeg kjeft fra både feminister og antifeminister; jeg antok at jeg hadde gjort noe riktig og gikk videre med andre ting.

Ufrivillig sølibat. 

I april kostet et lastebilangrep i Toronto ti mennesker livet. Gjerningsmannen var en såkalt «Incel», en subkultur av menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy). Han var en representant for det ideologiske mørket jeg hadde dykket ned i tre år tidligere. En gruppe menn som dyrker utenforskapet og et fiendebilde av feminismen. Forsvinnende få av disse mennene som faller utenfor blir mordere. Men det er ikke vanskelig å få øye på mønsteret der menn som taper i spillet om sosial status, reagerer på den måte storsamfunnet kondisjonerer menn til å reagere: Med hat og vold.

Noe av min interesse for disse skjebnene skyldes nok min egen oppvekst. Jeg gikk fra gutt til mann i et radikalt miljø der menn var «potensielle voldtektsforbrytere» og skyld i alt som var vondt i verden.

De avmektige guttene. 

Dette er ikke ment som en antifeministisk tekst; metookampanjen har vært en solid bekreftelse på mye av feminismens maktkritikk. Men vi må snakke om de avmektige guttene også. De som faller utenfor. Ikke bare fordi de har problemer, men fordi deres problemer fort blir våre alles problemer.

Folk som faller utenfor blir lett offer for ideologier som gir dem en mening med livet og ikke minst forteller dem at noen har skylda. Og dette reservoaret av menn kan ekstremister lett rekruttere fra. CasaPound er godt i gang

Trykket i Vårt land 1. juni 2018 i spalten Livssyn.