Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke

Artikkelen om besøket i St. Olav, "Saman med dei heilage" (VL 23.04), er en del av Vårt Lands nye serie med gudstjenesteanmeldelser. Hvaffornoe? Det er en ny genre. Den er kanskje inspirert av Morgenbladets prekenanmeldelser (med terningkast) for en stund tilbake, eller Natt&Dags krampaktig urban-ironiske og puerile anmeldelser av, ja, det meste mellom himmel og jord. Vårt Lands gudstjenesteanmeldelser følger dessverre i det samme leiet, inklusive den puerile og ironiske stilen.

La det være sagt med en gang: Ideen er håpløs. Og om mulig fungerer den enda dårligere i praksis. I artikkelen "Mellom makt og rikdom" (VL, 19.03) kalte anmelderen Uranienborgs kirkegjengere for "velkledde, gråhåra pelskåper," og la til: "Heldigvis har gråtoppane puter." Som p. Haavar Simon Nilsen skrev på sin Facebook-side i den anledning: "Et sted folk søker seg for bønn, med sorg og bekymringer, ja, med hele livet sitt. Mens mennesker søker Gud der han er å finne, skriver Vårt Land påtatt friskt og nedsettende om de aldrende damene i nabolaget. ... Det er dessverre bare et ord for denne typen journalisitkk: Nedrig."

P. Nilsen er inne på noe.

Da utsendingen til slutt kom til høymesse i St. Olavs domkirke i Oslo, oppdaget han vel at gråtoppene var færre. Snittalderen i menigheten er på rundt 30, og kirkegjengerne ikke langt unna. Det er en privilegert situasjon for en kirke i dag. I stedet fant vedkommende mye annet å kritisere.

Utsendingen er ikke helt oppdatert på kirkearkitektur. Det "kjennest litt som å koma inn i på filmsettet til ein historisk film om 1500-talet," skriver Sta. Birgitta om den nygotiske murstenskirken som ble bygget på 1850-tallet og nymalt innvending for to år siden. Men følelsen av å være hensatt til gamle dager synes å være en vanlig erfaring for Vårt Lands utsendte. Å komme til Misjonssalen i Oslo "er litt som å gå attende i tid," det også (VL 05.03), men i det tilfellet fordi "salen minner meg om kjellarstova til ho i bygda som heldt misjonsring for skulejentene, berre utan furupanel.  Turids veggteppe med tre kors trur eg likevel hadde hengt fint i Holbergs gate 4, så lenge det ikkje blir for mange av dei."

Her aner vi noe av anmelderens lavkirkelige bakgrunn. Det forklarer kanskje noe av forvirringen i møte med kirker som Uranienborg og St. Olav. "På veggane er det treskjeringar som skildrar eit knippe av dei fleire tusen helgenane i katolisismen," skriver Sta. Birgitta, men vet ikke at "treskjæringene" fremstiller scener fra Jesu korsvei (i 14 "stasjoner"), som finnes i de aller fleste katolske kirkebygg verden over – og altså fremstiller Jesus Kristus. Hadde Vårt Lands navnløse utsending tatt seg bryet med å gå bort til et av bildene, ville den sett noen den kunne dra kjensel på; en kjentmann midt i det fremmedartede mylderet av gull og røkelse og helgener.

Sittekomfort er også et viktig kriterium for Vårt Lands anmelder. Da er en kirkebenk dømt til å gjøre det dårlig. Hvem vet, kanskje var det myke lenestoler i kjelleren til Turid? "Benkane er av tre, og har ein rygg så rett at sjølv den sløvaste tenåringen ikkje kan sovna denne søndagen." Det er likevel litt bedre enn Uranienborg kirkes benker, "som i god luthersk stil er av hardaste tre," skrev deltidskomikeren Sta. Birgitta den gangen: "Benkane er akkurat så ubehagelige at du må røre litt på beina under kvar salme." (Derav slengkommentaren om gråtoppenes putebehov.)

Også knelebenken ny for utsendingen, som etter alt å dømme aldri har besøkt en kirke syd for Wittenberg. Han lurte først på om det var "ei beinstøtte." "Bønestolen" er "namnet på innretninga," slår han fast, men tar igjen feil. Fenomenet kalles altså for en knelebenk.

Liturgien begynner; de geistlige "går til altars til musikk." Så langt, alt vel. Mer konfust skal det bli. "Det er så mange ritual og sungne bøner som ikkje ein gong står oppført på salmelista, så for nye blir det vanskeleg å fylgja med. Samstundes kan nok rituala vera ein tryggleik for dei som kjenner dei." Her er anmelderen riktignok inne på noe vesentlig. Kjennskap til ritualene er hele poenget med ritualer. Ritualene i messen er ganske riktig ikke "oppført på salmelista" – de er ikke salmer – men tekstene og ritualene finnes litt lenger foran i salmeboken Lov Herren. Det er også riktig at det er vanskelig å følge med for den som måtte droppe innom for første gangen. Det tar lang tid å få den katolske messen under huden. Det er også noe av grunnen til at konseptet "gudstjenesteanmeldelse" er dømt til å mislykkes. For hvordan kan man bedømme en gudstjeneste i en kirke som Uranienborg eller St. Olav ut fra helt overfladiske kriterier som sittekomfort, prekenens innhold og banale kommentarer til kirkerommets utsmykning ("Det er gull og veveri på altaret")? Det kan man nettopp ikke.

Men jeg foregriper.

"Tre bibelvers blir framført, og det siste blir resitert på likt vis som du kan kjenna att frå islam og jødedom," skriver Birgitta, og sikter kanskje til at evangelieteksten synges i påsketiden. Detaljene får utsendingen ikke helt på plass: Som i Den norske kirke, leses to bibeltekster (altså lenger enn vers) med en salme imellom, etterfulgt av evangelieteksten.

Jeg nevnte prekenen. Vårt Lands utsending liker den ikke. Den har forsåvidt et "djupt og samtidig lettfatteleg innhald," men "stadfestar og at den katolske kyrkja endrar seg svært langsamt" – hva nå det skulle bety i denne sammenheng. Kanskje er det fordi den ikke er "relevant" nok: "Eg sakna religiøse refleksjonar om notidas utfordringer," skriver utsendingen: "Det gjorde at St. Olav kjentes for bunden og irrelevant." Men hva betyr det egentlig å komme med "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer?" Finnes det noe mer krampaktig "bundent og irrelevant" enn akkurat den setningen?

For å si det sånn: Jeg er glad for at jeg i St. Olavs domkirke aldri hører "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer." Da kunne jeg ha lest i Vårt Land i stedet. I St. Olavs kirke, som i så mange andre kristne kirker i dette landet og i verden, forkynnes Kristi evangelium hver eneste søndag (noen steder hver dag!). Det er kanskje passé i de opplyste kretser. Men det er kirkens mandat. Og denne forkynnelsen, og menneskene som oppsøker kirkene for å høre den, er simpelthen fullstendig uegnet til den ironiserende og negative journalistiske formen som "Sta. Birgitta" legger opp til.

Når det er sagt, tror jeg at de utsettes for Hellig-Birgittas "anmeldelser" kunne brydd seg mindre om de sjablongaktige karakteristikkene av egen forkynnelse og grad av "relevans." Men det er et problem at serien ikke er faktamessig etterrettelig.

Om "vigsel" heter det i "fakta"boksen om St. Olavs kirke: "Ja, for par av ulikt kjønn." Er det reelt informativt? Det er en kjensgjerning at Den katolske kirke ikke "vier" par av samme kjønn. Men det verste er den implisitte motsatsen til dette: En kirke er en fullverdig vigsler av ektepar bare når disse parene inkluderer homofile. Det må Sta. Birgitta eller Vårt Lands deskjournalist gjerne mene. Men det er en fullstendig irrelevant og historieløs innstilling når man oppsøker en messe i Den katolske kirke. I faktaboksen står det også: "Ope for alle: Ja," og dermed tar undertegnede seg i å lure på hva motstykket til dette er i kirkelandskapet. Hvilken kirke er ikke åpen for alle?

Mener Vårt Lands artikkelserie å være informativ? Oppbyggelig? Morsom? Jeg tror svaret er som følger: Den prøver svært hardt å være alt på en gang – derfor mislykkes den så ettertrykkelig på alle punkter. Den er ikke fiks. Den er ikke opplysende. Den er bare dum. Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den?

Og den bare forsterker alt som alle utenforstående misliker ved kristendommen. Den har et påtatt utenfrablikk og harselerer over banale enkeltheter, uten å sette seg det aller minste i kirkenes liturgiske form, tradisjon, byggenes utforming eller navnet på gjenstandene i dem. Men Vårt Land er på gudstjenesteshopping, og da må det kanskje nettopp være så historieløst som dette.

Som sagt: P. Haavar Simon Nilsen var inne på noe da han karakteriserte journalistikken som "nedrig." Den er kanskje først og fremst banal. St. Olavs kirkegjengere fikk heller ikke like hard medfart som "gråtoppane" i Uranienborg kirke. Men det er ingen grunn til å ikke ta til motmæle mot denne formen for kristensøppeljournalistikk.